Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Norge’ category

I dag begynte en reise tilbake til mine røtter. En dannelsesreise – rett ned i mitt familiære nullpunkt. Onkel Arild sendte, på anmodning, en Norgespakke fullstappet av høykvalitets tørrfisk, som i dag ble lagt i vann.

Tørrfisken puste!

Tørrfisken puste!

Tror du fan  ta mæ, ikke den ihjæltørka torskejævelen pusta. I det jeg trykte den under vann, steg luftbobla sakte opp mot vannflata og samla sæ der som små champangebobla. Torskesvinet holdt fort opp med å pust, da jeg lukka lokket og stengte tilgangen på ny og frisk luft. Æ ska fan ta mæ ikke ha en jævla zombitorsk på mitt kjøkken. Det e nå ikke han Wirkola, som skal koke i hop den gørrhysa her – det e mæ.

Arild sendte fire kilo lufttørket fisk, halvparten ble med til venner i Italia som Stoccafisso. Det er det italienerne kaller tørrfisken, de er jo en gammel kulturnasjon og har egne uttrykk for det meste. De to resterende kiloene, ligger nå i friskt vann fra Mjøvann, Porsgrunns drikkevannskilde som ender opp på mitt kjøkken etter å ha passert gjennom diverse filtrasjonsfiksfakseria på veien. I henhold til kommunenes informasjonssida forsyner Mjøvann 99 prosent av innbyggerne med vann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Frem til jeg fyller gryta i midten av neste uke og setter den på komfyren fylt med diverse grønnsaker, vin, olje og krydderier, skal vannet skiftes ut hver eneste dag. På min favorittrestaurant Ristorante Farfense, i vår lille italienske landsby Santa Vittoria in Matenano, spiste vi en herlig versjon av Stoccafisso all’Aconetana, kvelden før vi dro hjem, for en uke siden. Sammen med en flaske lokal hvitvin, Verdicchio di Jesi, ble det en flott avslutning på halvannen høstuke i Le Marche. Frem til fisken er ferdig utvannet og lagt i gryta, blir det jevnlige oppdateringer på forberedelsene. I morgen blir diverse krydderurter lagt på olje, der de skal godgjøre seg den neste uken.
Porsgrunn 26. Oktober

 

Fakta:
Tross mine familiære røtter på Værøy i Lofoten, er jeg ikke helt sikker på om tørrfisken er torsk. Tar det for gitt, men mitt kjennskap til de ulike fisketypene – i tørket tilstand – er heller dårlig. Ber også om unnskyldning for alle dialekt feil, men jeg kunne ikke dy meg.

Vi er enig, Fritz og jeg. Det er en flott septembermorgen, ikke for varm – ikke for kald. Sola er på vei opp over Eidangerfjorden og det mørke vannet er nesten helt flatt. En kjølig morgenbris kruser overflaten lett. Trinnene på stigen er varmet opp av solen, men vannet er ikke like varmt. Fjorten grader på land og kanskje mellom femten og seksten i vannet?

Nedsenket i vann.

Nedsenket i vann.

Kaldt er det uansett, men friskt og antiseptisk. Antiseptisk, saltvann er jo det til en viss grad. Andre argumenter finner jeg ikke for å svømme de lovpålagte tretti svømmetakene som for meg er et fullverdig bad.

De siste to årene har jeg badet ut september, det har passet seg slik i forhold til arbeidstid og temperatur. Årets september har et dårligere utgangspunkt, lavere vanntemperatur den første september, enn de foregående to årene. Men jeg gleder meg. Kona mi skal treffe kongen i dag, jeg er ikke invitert, men er fornøyd med å kunne bade gratis i den vakre Eidangerfjorden. Mule Varde er Porsgrunns lille høstperle. Min lille perle.

Fakta:
Mule Varde ligger åtte minutter med bil fra Porsgrunn sentrum og er en liten badeplass med brygge og to mini-strender.

…hendene mot himmelen…

Jeg tvinger hodet bakover og banner høyt. Den helvetes ryggsekken gjør det umulig å kikke oppover, jeg presser ryggen mot den ene siden og beina mot den andre enden av kaminen. Toppen av sekken stikker for langt opp, og hver gang jeg skal kikke opp mot neste tak, en forutsetning under klatring, stuker den mot hodet mitt. Oppgitt kikker jeg ut i det hvite som omgir oss. Spytter rett ut i den ugjennomtrengelig tåken. Hvitt – hvitt. Bare når jeg kikker ned, får jeg føling med hvor langt det allerede er ned til startpunktet, på det såkalte hjørnet. Vinden river opp en liten flenge i tåkehavet og det blir plutselig vel luftig, for magen min. Jeg snur meg inn mot fjellet igjen, kjenner en svak skjelving i leggene, vet ikke om det er vertigofølelsen eller bare muskelspenning, der jeg står spent mellom kaminens to sider, og venter på signalet fra oven.oppStoren

Heldigvis er jeg bundet inn i tau, og følger meg trygg. Vet at lenger opp går Jostein Aasen fra Jostedalen Breførarlag, kurslederen vår. En trygg og jordnær kar, som etter hvert vil passere 150 turer opp på toppen av dette uimotståelige fjellet.

Dette er høydepunktet på ukas klatrekurs. Bestigningen av Storen, eller Store Skagastølstind som det står på kartet over den vestre delen av Jotunheimen.

– Roger kom igjen, det er din tur, ropes det ovenfra.
– Husk å ta med deg sikringene på veien.

Jeg svarer bekreftene. Trekker pusten dypt. Griper rundt et godt feste, skifter vekten over på venstre ben, og strekker meg mot neste grep. Sistemann på laget tar med de små kilene, som skal holde oss igjen i tilfelle et fall. Jeg kikker på en av dem og lurer på om den lille metallsaken kan holde igjen vekten av åtti kilo mann i fritt fall. Slipper tanken så fort det lar seg gjøre, og fokuserer på oppgaven min. Det er påfallende få sikringer, men ruta vi går er ikke den mest krevende. Samtidig føles det utrolig godt å følge i sporene til norsk tindesports far, briten William Cecil Slingsby, som sammen med de to nordmennene Emanuel Mohn og Knut Lykken gjorde fem førstegangsbestigninger på fem dager i 1876, deriblant Storen. Slingsby var den eneste av de tre som kom seg opp på toppen av Store Skagastølstind, nordmennene måtte gi tapt etter en strabasiøs vei opp, mot den siste klatringen.

Meg selv ved basecamp.

Roger@ ved basecamp.

Jeg kjenner på pulsen at den er høyere enn vanlig, der vi nærmer oss toppen 2405,6 meter over havet, og et godt stykke over foten av fjellet, noen hundre meter under oss. Vi er to taulag på vei opp, to ulike ruter. Vi startet på Hjørnet, en markert hylle, og fant raskt veien inn i en ti meter høy kamin, en vei opp kjent som Heftys rute. Det er inngangen til kaminen som regnes som det vanskeligste punktet og det ligger bak oss. Snart er jeg ute av kaminen og da er det mer kliving, før jeg kan strekke hendene mot himmelen og rette en takk til Dovregubben eller hvem det er som passer på dagens klatrere

Fjellet mitt! - Storen.

Fjellet mitt! – Storen.

Klatringen er ikke vanskeligere enn at jeg bruker vanlige norske militærstøvler, klatreskoene ligger nederst i sekken. Fjellet er tørt og fint, tåke til tross. Godt feste både for hender og føtter. Det er bare den uforutsigbare tåka som ødelegger den fine opplevelsen. Vel opp på toppen er det fortsatt den hvite veggen som omgir oss. Ingen vindkast åpner døren inn til fjellheimen for meg denne gangen. Ingen referansepunkter forteller meg at vi står på toppen av Norges høyeste alpine topp. Men hendene mine ligger på toppvardens kjølige steinflate, og det er helt greit. Jeg er på Norges tak. Takk Norge!
Hurrungane juli 2000 (eller 2001)

Fakta:
Det er ofte veien tilbake som er farlig. Folk er trette etter strabasiøse turer. Den farlige delen av turen er over, og man slapper av. Det er da, det skjer:
Dagbladet 21. juli 2013: «Et redningshelikopter hentet i ettermiddag ut to fjellklatrere som var skadet etter klatring på Store Skagastølstind (2405 m.o.h), norges høyeste alpine topp. Mannen var død. Kvinnen livstruende skadd».
Aftenposten 20. oktober 2011: «Naturoppsynet i Jotunheimen frykter at flere klatrere skal gå i samme fellen som en 30 år gammel mann gjorde for to uker siden i Store Skagastølstind. Mannen gikk på en stor stein, som begynte å rulle. Isen smelter. 30-åringen var sjanseløs da steinen tippet rundt. Fjellklatreren fulgte med, endte under steinen og omkom trolig momentant.».

…den offentlige skogen…

 

Vi dro opp til den gamle funkisperlen Ekeberg Restaurant, for å se nærmere på den omstridde skulpturparken til Christian Ringnes. Hovedtyngden av skulpturene er foreløpig plassert i nærheten av restauranten. De andre er spredd utover et relativt stort område, og glir fint inn i omgivelsene. Hvordan disse skulpturene skal kunne forringe naturopplevelsen er meg en gåte. For oss ble det en berikelse.

Salvador Dalis Venus og Sean Henrys Walking Woman.

Salvador Dalis Venus og Sean Henrys Walking Woman.

 

Motstanderne var mange og de var profilerte. Påstandene klare og bastante:
– Skulpturparken er en invasjon av et fantastisk offentlig naturområde. 

Vi besøkte parken dagen etter nasjonaldagen, den attende mai og det var ikke veldig mange mennesker vi traff. De fleste vi møtte var ute og luftet hunden eller så var de der for å ta bilder av hverandre ved skulpturene.

Jeg er pragmatisk i forhold til vår bruk av naturen. Så lenge vi rydder opp etter oss og ikke lar søppel ligge igjen, kan det godt anlegges flere skulpturparker rundt i norske byer. Den umiddelbare favoritten i denne parken er Richard Hudsons skinnende hodeløse Marylin Monroe, et strålende eksempel på objektisering av kvinner i kunsten (sic!) med sine overdådige former minner den kanskje mer om dagens realitystjerne Kim Kardashian enn sekstitallets Monroe. Der det rundt Marylin hvilte en aura av sårbarhet og mystikk, hviler det ingenting over nevnte Kadashian, som bretter ut hele sitt liv i alle kanaler, som er villig til å låne henne sendeflate og det er de alle.

Kim Kardashian, nei...jeg mener Marylin Monroe.

Kim Kardashian, nei…jeg mener Marylin Monroe.

Kari Jaquesson var ikke å se noe sted. Kanskje hun ikke lenger guider folk rundt i området? For oss ble det en fin ettermiddag på leting etter kunstverkene i Ekeberg Skulpturpark. For å finne frem blant de gruslagte stiene, fikk vi med et kart fra en hyggelig ung dame i Lunds hus. Ved hjelp av solen fant vi til slutt Louise Bourgeois The Couple, som henger mellom noen unge furutrær på en åpen slette. Skulpturen ser nesten utenomjordisk ut der den henger og leker i solstrålene, som skinner over Ekeberg denne mandag formiddag.
Kunstverkene spenner over hele spektret av skulpturer fra den intrikate Venus de Milo aux Tiroirs av Salvador Dali til den tegneserieinspirerte Marylyn Monroe til det naturalistiske. Fra det abstrakte via det morsomme til det kjedelige. Masse penger gir ikke alltid god kunst, men helhetsinntrykket er at Ekeberg Skulpturpark er et spennende tilbud til alle som greier å ta seg frem på grusveiene og stiene i den offentlige skogen på Ekeberg. En park jeg mer enn gjerne skulle hatt i mitt eget nabolag i Porsgrunn. Der vet jeg om mange trær som gjerne ville båret vekten av det svevende paret til Louise Bourgeois.

Mine favoritter:
Salvador Dali – Venus de Milo aux Tiroirs.
Sean Henrys Walking Woman.
Louise Bourgeois The Couple.
Richard Hudsons Marilyn Monroe.
Per Ungs Mor og barn.

 

Det hengende paret, danser i vinden.

Det hengende paret, danser i vinden.

Tilgjengelighet:
Det er flere ulike innganger til parken siden dette er et åpent skogområde med et nettverk av små veier og stier. Vi valgte inngangen ved Ekeberg Restauranten. Der er det imidlertid få parkeringsplasser, men trikk 18 og 19, retning Ljabru stopper rett ved Kongshavn videregåendeskole og inngangen til parken. Disse trikkene kan du for eksempel ta fra Jernbanetorget (Oslo S).

…vi har bygd…

 

På Nasjonaldagen går tankene mine, til mine kamerater ute i havet, som holder oljeproduksjonen i gang 24 timer i døgnet, året rundt. Det sorte gullet vi henter opp fra undergrunnen, er fundamentet for det moderne Norge. Et høyst levende industrieventyr, til tross for alle dystre spådommer, om at det snart er slutt både på olje og verdens energitørst.

Stort hav - liten øy.

Stort hav – liten øy.

Jeg er stolt over å være en del av dette moderne eventyret som har formet Norge i snart fem tiår. Når champagnekorken popper til kakelunsjen, der vi samler noen venner til bords, er det vår skål jeg vil drikke. Oljearbeidernes skål.

liten under himmelvelvet.

liten under himmelvelvet.

Skål alle arbeidere over det ganske hav. Skål for den velferden vi har gitt landet vårt. Skål for alle eldrehjemmene, skolene, veiene – all fremtiden – vi har bygd gjennom vårt arbeid på de menneskeskapte øyene, ute i havet.

Skål – Skål – Skål!

17. mai 2015 (fotografiet er fra 3. januar 2015, det ekstremt vakre vinterlyset).

Noen reiser må gjøres i sitt eget tempo. En gang passet nok navnet bedre enn det gjør i dag. Hurtigruta er ikke lenger veldig hurtig. I dag ville vi døpt den sakteruta, men det gjør ingenting – den bringer deg sakte, sakte inn i det vakre norske kystlandskapet..

Hurtigruten ut fra Brønnøysund.

Hurtigruten ut fra Brønnøysund.

I hurtigruta minutt for minutt samlet den Norge foran tv-apparatene, som få programmer greier å gjøre. Den viste oss hvor vakkert Norge er. En riktig og viktig påminnelse til de av oss som i perioder er mer opptatt av å reise til fjerne himmelstrøk, enn å nyte vår egen vakre natur.

Dette må være en av de aller fineste reisereportasjene jeg noensinne har lest og opplevd. The New York Times reiste med hurtigruta og laget denne flotte saken. Les, se, nyt og innse – det er den beste hurtigrutehistorien du noensinne har lest. Enkelt og greit.

http://www.nytimes.com/interactive/2014/09/19/travel/reif-larsen-norway.html?_r=2

Informasjon
Siden den spede starten i 1893 med pioneren Richard With, som beviste at det var mulig å seile en rute mellom Trondheim og Hammerfest, har «Hurtigruten» nærmest blitt en nasjonal institusjon. With var en av pådriverne for å danne Vesteraalens Dampskibsselskab i 1881, og greide etterhvert å få statsstøtte for å drive en fast rute langs norskekysten.

På Wikipedia står følgende om Hurtigrutas tv-maraton: «Hurtigruten minutt for minutt var en 134 timer lang TV-sending som ble sendt direkte på NRK2 og NRK Nett-TV fra klokka 19.45 16. juni 2011 til 10.30 22. juni samme år. Programmet fulgte hurtigruteskipet MS «Nordnorge» på ferden fra Bergen til Kirkenes i godt over fem og et halvt døgn sammenhengende».

Den glir ned i vannet som en kalvende isbre. Trekker linjene tilbake til Norge den gangen isen rådde grunnen. Vi brukte en drøy time på Opera’n i Bjørvika, en lørdag for to uker siden. Oslos mest fotogene bygg, med lange linjer og fine kontraster, viste seg fra sin beste side under en mild vårsol og en mørk sky.

Bildene ble tatt lørdag 7. mars rundt lunchtider.
NB! Velg full skjerm for å se hele bildene.

Det gamle havneområdet i Oslo har fått en ny markert skyline med strekkodene og det unike operabygget. En hvit marmorkledd diamant i vannkanten til Norges hovedstad.