Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Mat’ category

…den rødrutete kokeboken…


Hvis du ikke liker lett stekt kjøtt må du for all del si i fra om det, før kjøttet kommer på bordet. Enhver italiensk restaurant med respekt for seg selv server kjøttet relativt rått. Kjøtt av ypperste kvalitet stekes eller grilles lett på hver side, det vil si ett par millimeter stekeskorpe og en rå-kjerne.

Jeg så den fint dekorerte restauranten da jeg gikk frem og tilbake i Montalcinos hovedgate tidligere på dagen. Der bestemte jeg meg for å spise middag. Lokalet er fint dekorert. Flotte duker på bordene og en god litt høytidelig atmosfære. Vinkartet er omfattende og spesielt godt på utvalgte Brunello-er med mange ulike årganger. Det et har også en del oppføringer fra andre deler av Italia og verden for øvrig. Den kvinnelige kelneren er kledd i sort bukse og vest, med hvit skjorte og yter god service.

En rolig kveld i Montalcino.

En rolig kveld i Montalcino.

Jeg velger en tre retters middag fra menyen etter å ha konsultert litt med kveldens kelner. Forretten er en speltkornrett. God toskansk husmannskost. Fryktelig god på smak, den må være kokt sammen med en velsmakende kraft. Speltkornene er pakket inn i en tynn «spekkduk», kanskje florlette skiver av pancetta? Jeg glemte selvfølgelig å notere det ned. Hovedretten er en tagliata av den hvite toskanske storfe typen Chianina. Etter at kjøttet er stekt, blir det strimlet opp. Kokken drysser litt grovkornet salt på kjøttet og heller lokal olivenolje over, før retten settes på bordet. Til det nydelige kjøttet spiste jeg ovnsbakte poteter.

Tagliata i Montalcino.

Tagliata i Montalcino.

Dessverre tror jeg ikke innehaversken og jeg skiltes som gode venner. Smilet fra tidligere på kvelden var borte og hun så litt mutt og trist ut. Det skyltes ene og alene at jeg ikke likte sjokolade moussen og lot den stå igjen etter å ha prøvesmakt litt. Det er to måter å lage sjokolademousse på. Jeg liker det lette typen, slik Ingrid Espelid lager den – i den rødrutete kokeboken sin – en klassiker i den norske matlitteraturen. Den jeg fikk på bordet i Montalcino var den tunge og kompakte typen. Den liker jeg ikke og spesielt ikke når smakene ikke sitter. Portvinen som fulgte med fra produsenten Noval var heller ikke helt topp – ikke det at jeg har smakt akkurat denne tidligere – men jeg har smakt en del Tawny-er opp gjennom årene, både 10 og 20 år gamle, men denne virket som den var stått litt for lenge. Synd.

Speltkorn med pancetta.

Speltkorn med pancetta.

Forretten var nydelig og hovedretten var veldig god – kun desserten ødela inntrykket fra en koselig kveld alene med Fritz til bords eller under bords. To gode glass Brunello var heller ikke å forakte. Det alene kan jo redde enhver alenekveld.
Montalcino, Italia. 5. februar 2018.
Roger Hardy

Andre poster fra samme reise:
Bedugget formiddag og en lang lur med Linn
En kjellerhistorie

Stoccafisso – del 2

img_4777

Åtte dager i vann, skiftet minst to ganger daglig, tørrfisken har begynt å våkne til liv igjen. Stivheten i leddene er borte, den er bevegelig som en mort og klar for matbordet. I går kveld gikk jeg løs på stoccafissoen, skar ut beina og rev av skinnet. Det var mye mer jobb enn jeg noensinne hadde drømt om. Den ble lagt i to lag i en form sammen med mye olivenolje, hvitvin og litt vann. Gulerøtter, løk, stangselleri og litt fennikel, skjært i små biter ble dandert mellom lagene og ovenpå. Hvit pepper, litt salt, og en krydderurtblanding med timian, bladpersille og rosmarin, og litt finhakket hvitløk. På toppen av alt dette ble det lagt et lag skrelte poteter, av den kokefaste typen. Helt øverst ble små tomater, delt i åtte stukket innimellom potetbåtene. Maten ble ikke ferdig før 22:37, og det ble kun tid til litt smaking. Jeg er mer enn spent på om det kommer i nærheten av den stoccafissoen vi spiser i Santa Vittoria in Matenano på Ristorante Farfense.
stoccafisso-i-panna

I kveld blir det Stoccafisso Alla Anconetana på bordet i Helleberggata. Tørrfesk fra Værøy, min fars øy.

 

Fakta
Døtre og nieser er invitert til kveldens middag. Jeg har en back-up plan om det ikke skulle falle i smak. Kokkenervene ligger for øyeblikket tynt utenpå huden og blir nok verre utover ettermiddagen og kvelden.

I dag begynte en reise tilbake til mine røtter. En dannelsesreise – rett ned i mitt familiære nullpunkt. Onkel Arild sendte, på anmodning, en Norgespakke fullstappet av høykvalitets tørrfisk, som i dag ble lagt i vann.

Tørrfisken puste!

Tørrfisken puste!

Tror du fan  ta mæ, ikke den ihjæltørka torskejævelen pusta. I det jeg trykte den under vann, steg luftbobla sakte opp mot vannflata og samla sæ der som små champangebobla. Torskesvinet holdt fort opp med å pust, da jeg lukka lokket og stengte tilgangen på ny og frisk luft. Æ ska fan ta mæ ikke ha en jævla zombitorsk på mitt kjøkken. Det e nå ikke han Wirkola, som skal koke i hop den gørrhysa her – det e mæ.

Arild sendte fire kilo lufttørket fisk, halvparten ble med til venner i Italia som Stoccafisso. Det er det italienerne kaller tørrfisken, de er jo en gammel kulturnasjon og har egne uttrykk for det meste. De to resterende kiloene, ligger nå i friskt vann fra Mjøvann, Porsgrunns drikkevannskilde som ender opp på mitt kjøkken etter å ha passert gjennom diverse filtrasjonsfiksfakseria på veien. I henhold til kommunenes informasjonssida forsyner Mjøvann 99 prosent av innbyggerne med vann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Frem til jeg fyller gryta i midten av neste uke og setter den på komfyren fylt med diverse grønnsaker, vin, olje og krydderier, skal vannet skiftes ut hver eneste dag. På min favorittrestaurant Ristorante Farfense, i vår lille italienske landsby Santa Vittoria in Matenano, spiste vi en herlig versjon av Stoccafisso all’Aconetana, kvelden før vi dro hjem, for en uke siden. Sammen med en flaske lokal hvitvin, Verdicchio di Jesi, ble det en flott avslutning på halvannen høstuke i Le Marche. Frem til fisken er ferdig utvannet og lagt i gryta, blir det jevnlige oppdateringer på forberedelsene. I morgen blir diverse krydderurter lagt på olje, der de skal godgjøre seg den neste uken.
Porsgrunn 26. Oktober

 

Fakta:
Tross mine familiære røtter på Værøy i Lofoten, er jeg ikke helt sikker på om tørrfisken er torsk. Tar det for gitt, men mitt kjennskap til de ulike fisketypene – i tørket tilstand – er heller dårlig. Ber også om unnskyldning for alle dialekt feil, men jeg kunne ikke dy meg.

 

Alle ferier skal starte med et smell. For oss betyr det en lunch med havets delikatesser. Det finnes ingen bedre steder å begynne enn Damiani e Rossi på Lungomare i Porto san Giorgio. Det er en slapp tirsdag i Le Marche. Bølgende fra en litt opprørt Adriaterhav slår innover sandtranden som strekker seg så langt øyet ser, både sørover og nordover den langstrakte kysten. Et lett vårregn legger de små vanndråpene sine på de få bilene utenfor restauranten, kaktusene foran fasaden og på oss, der vi går raskt fra bilen og til inngangsdøren. I lokalet er vi alene sammen med Aurelios kone og en servitør.

2016_logoDeR
Dette er fordelen med å reise utenfor sesongen, det blir tid til å prate om mat og vin, Le Marche og hvorfor Damiani & Rossi aldri har fått en Michelinstjerne. Vi har spist på flere stjernerestauranter og Aurelios kjøkken holder det samme høye nivået. Han lager små velsmakende enkle retter med respekt for råvarene og delikate smaker. Ofte finner vi er små smaksoverraskelser i rettene hans. Hmm…det var jo spennende, finurlig…

Hans kone Ornella sier det slik:
-De eneste stjernene vi får, er de som lyser opp natten over hodene våre. Når vi demper belysningen om kvelden, kan vi se dem glitre på himmelen over oss. Hvorfor vi ikke har fått en stjerne? Hvem vet?

2016_var_egg

Rett nummer én: Laget til påskemenyen, men ble også med på vårmenyen. En eggrett. Delikat og smaksrik, velbalansert og vakker. Egg og kaviar.

2016_var_blekksprut

 Rett nummer to: Artisjokk og små blekkspruter fra grillen. Enkelt og veldig godt.

2016_var_risotto

Rett nummer tre: Risotto med gambero rosso. En veldig al dente rissotto rett, slik det skal være, med grønnsaker kuttet i små terninger spredd utover tallerkenen, en fargerik symfoni, en hyllest til våren med ulike beter, mango og asparges, og noen biter av den smaksrike og søte gambero rosso.

2016_var_hovedrett

Rett nummer fire: Hovedretten er fisk: Lepidopus caudatus, en slank, ål-lignende fisk fra Middelhavet. Smaksrik og god.

2016_var_dessert

Rett nummer fem: Den fargerike desserten i Italias farger, slik det fremstår på flaggene som har hengt ute hele året og mistet noe av den skarpe fargen, men fått mer dybde og substans. Som Ornella sa:
– Først skjærer Aurelio bort det våte i tomaten og fjærner skallet. Så kokkes det lenge på veldig svak varme i sukkerlake. De små tomatbitene skal være søte, men ha litt tykkemotstand.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

Det er syv år siden vi spiste her første gangen. Den gangen vi var på leting etter en plass i Le Marche. Vi bodde på et hotell helt sør på Lungomare og spaserte nedover strandpromenaden på leting etter en bedre middag. Det fant vi i den opplyste glassklossen, som huser Aurelio og hans Damiani & Rossi restaurant. Et fyrtårn for oss matelskere på let etter den neste store kulinariske opplevelse. To menyer, femrettere, og en flaske hvitvin kostet i mars 2016 110 euro.
Porto San Giorgio, 22. mars 2016
@Roger

Forrige besøk i august 2015 kan du lese om her!

Hun gjør som jeg ber om, går til hyllen med alle de store te-boksene. Leter litt, tar ut den rette og rister lett på den.
– Er de mange som kjøper Pu-ehr te av deg, spør jeg lettere henslengt.
– Nei, det er det ikke, svarer hun kontant.
– Er vi kanskje de eneste i Porsgrunn, spør jeg så.
– Neeei, hun drar litt på det; det er en eldre dame og en yngre mann, som også kjøper litt av det i blant. Det er jo en litt spesiell te, legger hun til.
– Nettopp, svarer jeg. Vi snakker om teens Barolo – kongen av te.
– Den smaker jo litt jord, svarer hun.
– Det er jordtonene, som gjør den god, svarer jeg.

Hun setter posen med 200 gram på disken og spør om jeg vil ha noe annet. Jeg ber om en oolong-te, betaler og går hjem igjen.

Porsgrunn hadde ifølge SSB 35 755 innbyggere i januar 2015. Det betyr at vi er blant 0,14 promille delen av Porsgrunns befolkning (når jeg inkluderer min yngste datter blant Pu-ehr drikkerne, hun er litt av og på, men…), som drikker denne ukjente te-varianten i byen vår.

Det får meg til å lure på hva som skjedde med den lille gutten, som vokste opp med en gul tepose i koppen. Det ligger mange år mellom den gule Lipton posen og den smekre hvite tekoppen på frokostbordet mitt. På den annen side, så drakk jeg ikke Barolo den gangen heller.
Lørdag 23. april 2016
Roger@

Faktaboks:
Teposene ble kjøpt på Kaffe og Thespesialen i Porsgrunn.

Wikipedia, på engelsk, forteller:« Pu-erh or Pu’er is a variety of fermented and aged dark tea produced in Yunnan province, China.[1] Fermentation in the context of tea production involves microbial fermentation and oxidation of the tea leaves, after they have been dried and rolled».

« Scientific studies report that consumption of pu’er tea leaves significantly suppressed the expression of fatty acid synthase (FAS) in the livers of rats; gains in body weight, levels of triacylglycerol, and total cholesterol were also suppressed». Det hevdes også at den fører til vektreduksjon…

De kikker på hverandre, ser seg rundt, løfter på lokket én gang til. Min kone spør sin niese:
– Dang, har du sett risen?
– Nei, men den kommer sikkert snart. Kanskje de har glemt å sette den på bordet?

Porsgrunn Asian gatemat.

Porsgrunn Asian gatemat.

Det er lønningsuke og vi er på Porsgrunns nye restaurant, Soi 5 som serverer Asian Street Food på porselen. Mine to filippinere ser litt rystet ut, da det går opp for dem at det er en smaksmeny uten ris. Etter to retter uten denne livsnødvendige følgesvennen til de to damene, må de innse at det serveres asiatisk mat uten ris både i Norge og i Asia.
Soi 5 springer ut fra Friisebrygga Mat og Vinhus versjon xx, som fikk en kort levetid. Det er høst og tid for forandring. Lokalet har fått en enkel, men effektiv oppgradering i form av fine veggmalerier i en markant og solid strek. Baren har fått bambusdrakt og om vi ikke helt sitter på en fortausrestaurant i en mørk asiatisk bakgate, koser vi oss med velsmakende småretter på smaksmenyen. Asiatene min drikker cola, som asiater ofte gjør, mens jeg kjører en grei vinmeny.

– Jeg begynner å bli mett, sier min kone, men de skulle servert litt ris. Vi filippinere må alltid ha litt ris, det er vår «comfort food». Det spiser vi flere ganger om dagen, hjemme på Filippinene subsidierer regjeringen prisene, slik at alle kan sin få daglige ris.

– Løsningen, sier jeg, er at vi rigger til et lite «emergency kit» med ris hjemme, ferdig kokt og bringer det til restauranten neste gang. De vil sikkert se gjennom fingrene med det, bare dere ikke setter den midt på bordet. For vi likte maten og vil komme tilbake igjen, med eller uten ris.
Porsgrunn 16. oktober 2105

…generøse med brødet…


Jeg satte ny pers, pressa ned tida med nesten et minutt fra forrige uke. Det handler bare om å få los, fokusere på en av de unge kvinnelige studentrumpene, som svinger foran meg, komme inni en rytme. Aldri stoppe. Bare fortsette selv om hjertet er på vei ut av brystet og allværsjakka, gå videre med krampeføling i leggene. Presse seg opp de siste tretrappene, opp mot toppen av Sandvikfjellet. 19:10 – årsbeste. Et stykke bak rekorden, satt i september på 7:58, en sinnsyk tid. Men jeg nærmer meg…

Bordet gleder.

Bordet gleder.

Det beste med treningsdagen min i Bergen er belønningen etterpå. Jeg puter lommeboka ned i venstre forlomme på kordfløyelbuksa, tar på penskoa med det lille hvite skojernet, trer den grå lua over det grå håret og begir meg ut i den høstklare Bergensnatta. Tørt – ikke en jævla dråpe regn. Helt tørt. Kveldens restaurant er Bare På no13, rett på Torgalmenningen, bak Narvesenkiosken. Det er belønning. Dagens 12 kilometer inkludert Stoltzekleivene, er unnagjort, fett er brent og hjertet har fått sin ukentlige trim. Jeg drar til med dagens meny. Med stort og smått: åtte retter og det sklir ned den ene etter den andre.

En god orangevin fra Norditalia.

En god orangevin fra Norditalia.

Jeg snakker med vinkelneren, en veldig hyggelig ung mann, lar ham fortelle og anbefale. Får smake på godsakene, vin som løfter seg selv og maten i møte på vindusbordet, der jeg spaner på Bergens natteliv. Kalvebrissel, stekt sei, Grenache, Douro, Chardonnay, villsau og yoghurt is og mye mer. Jeg er faen så fornøyd, lett brisen og mett – mett og fornøyd. De er generøse med brødet, et veldig godt surdeigbrød. Når det nærmer seg slutten at belønningsmåltidet, spør jeg pent om jeg ikke kan ta med meg brødrestene. Det er jo rett og slett moteriktig å hindre mat i å kastes i søpla. En ukependler trenger en matbit i møte med vekkerklokkens brutale skramling.

– Jeg kan finne en større bit til deg, sier han.
– Takk, svarer jeg, men det holder, det er nok til en liten rask frokost.

Dette er noe annet enn møte med en av Bergens ”beste” restauranter – Lysverket – for to uker siden, der satte de ikke en gang vann på bordet. En skjeggete engelskspråklig, hipsterkelner så ganske sur ut, lignet litt på Mulla Krekar, da han ikke fikk tips for å ha satt hovedretten på bordet. På No13 var det en glede å gi litt tips for utrolig god mat og veldig god service.
– I’ll be back.
Onsdag 14. oktober 2015

Et hemmelighet slutter å være en hemmelighet, når den blir offentlig tilgjengelig. Her følger avsløringen av min lille dessert hemmelighet. Når du lager den slik jeg lager den, ender du opp med verdens beste pannacotta – kokt fløte. Poenget er imidlertid å koke så lite som mulig av fløten, slik at du beholder den rå fløtesmaken. Når den er kokt, blir smaken litt flatere. Fritt etter Eivind Hellstrøm og egne smaksløker (noe jeg plukket opp i et tv-program, en bok eller i et intervju – hvem vet? Mannen er jo overalt, i alle kanaler.)

Verdens beste pannacotta, hverken mer eller mindre.

Verdens beste pannacotta, hverken mer eller mindre.

Hell sukkeret i en kasserolle og nok krem til at du kan løse opp sukkeret i den, under oppkoking. Men før du begynner oppvarmingen, legger du vaniljestangen på en skjærefjøl. Med en skarp kniv, deler du stangen i to. På langs, men det skjønner du – ikke sant. Det er helt poengløs og skjære den over på tvers. Du vil komme til de feite små oljete frøene inne i selve stangen. Det er der smaken sitter. Hvis vaniljestangen din er litt oljete på utsiden, er det av det gode, er den tørr – kan det være en gammel godsak du har handlet inn. Gammel vin kan for mange være et bedre valg enn ung vin, men for vaniljestenger forholder det seg annerledes. De skal være ferske. Kan du knekke den? Har du blitt lurt.

Når stangen er delt på langs, hold den i den ene hånden, snu kniven og skrap ut alt du kan skrape ut, av det løse innholdet, med knivens uskarpe side. Og slipp det opp i kasserollen. Du kan også legge oppi resten av stangen, den fisker du ut etter at innholdet har kokt opp. Det sitter mye god smak i den òg.

Etter at sukkeret har løst seg opp, og etter at du har pisket litt i blandingen slik at vaniljefrøene fordeler seg jevnt utover, er du klar for neste steg. Kremen i kasserollen er nå lettere gul. Før du satte varme på platen, har du lagt gelatinplatene i kaldt vann slik at de nå er myke. Ta dem opp én for én og senk dem gradvis ned i den varme væsken, mens du visper dem inn. Når alle er oppløst og det ikke er noen klumper i kasserollens innhold, kan du helle i resten av fløten. Da er desserten egentlig ferdig, og den kan helles i en stor serveringsbolle eller i mindre porsjonsglass – valget er ditt. Jeg beholder alltid de små svarte vaniljefrøene (de kan også siles ut), de viser at du har brukt ekte saker og ikke et vaniljeekstrakt fra et svenskt grantre.

Hvordan du lager et topplag av din egen hjemmelagede gele, skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. En så lenge kan du for eksempel smaksette ved å helle litt likør i bunnen av formen eller legge ferske bær på toppen, kanskje sammen med litt pisket krem?

Oppskrift:
1 liter kremfløte
200 gram sukker
1 hel vaniljestang
5 plater gelatin

Fakta:
Jeg liker pannacottaen min litt løs i formen, om du skjønner hva jeg mener. Blir den for fast, mister desserten den gode kremete teksturen. Blir den imidlertid for løs, blir det udelikat og det blir umulig å legge et gelelag på toppen.

…som smeltet kremete ost…


Min filippinske niese kom forstyrtet hjem og fortalte at de solgte durian på den lokale asiamatbutikken til 625 filippinske peso per kilo, eller thailandsk melon, som ekspeditøren kalte den.

På Filippinene selges den i sesongen for 30 – 35 peso. Den trede uken i august feires  Kadayawan Festivalen i hennes hjemby Davao City, helt sør på Filippinene. I realiteten feires den hele måneden. Festivalen er en feiring av naturens gaver – markens grøde.

Under sesongen selges durian overalt i Davao.
– Det dukker opp fullt av små utsalgssteder, mange av dem døgnåpne. Det lages durian-shake, is og alt mulig annet med smaken av denne litt spesielle frukten.

 

Durian: The King of Fruits.

Durian: The King of Fruits.

Durian er en kontroversiell frukt. Det er ikke alle som er like glad i den særegne lukten, som siver ut av den store frukten, når du deler opp. Flere hoteller har forbudt den innenfor sine dører. Det er heller ikke lov å bringe den med på flyplasser.

– Filippinere er kreative, forteller min niese TJ.
– De dissekerer frukten og tar ut frøene og fruktkjøttet, som ligger rundt disse, pakker det inn i plast, surrer tape rundt, inn i et lag avispapir, mer plastikk og tape – alt dette for å hindre lukten i å komme ut. Det er spesielt filippinere fra andre deler av øyriket, som bringer den med seg hjem fra Davao eller utflyttede davoanere.

De som ikke liker durian, blir ofte helt satt ut av den stanken som kommer fra den åpne frukten. De som spiser frukten forteller om en himmelsk smak, en kremaktig og delikat konsistens, som ingen andre frukter er i nærheten av, kanskje litt som smeltet ost. Den blir derfor ofte beskrevet: Smells like hell and taste like heaven. Det er vel slik under alle himmelstrøk, at helten skal gjennom noen prøvelse, før han finner porten til evigheten. Det er meg fortalt at durian kommer både i søte og bitre utgaver.

Av utseende ligner den mest av alt på et middelaldersk slagvåpen. Ut fra fruktens skall står det relativt skarpe pigger. Det er lett å se for seg en fryktet hær av elitesoldater, som kommer etter den første angrepsbølgen i et stort slag og slår rundt seg med det fryktede våpenet: Durian. De som ikke dør av selve slaget, dør sannsynligvis som følge av den stramme lukten.

Min niese forteller også at om du spiser mye durian, bygger det seg opp gasser i magen. Derfor drikkes det ofte cola til, som hjelper til og bringer gassen ut i form av et eller flere illeluktende rap. Den særegne lukten blir også sittende i hendene, men det løses ved å vaske dem under vann med selve frøet, når det brukes som såpe forsvinner stanken, på en mirakuløs måte ned i vasken.

Denne thailandske melonen, som ekspeditøren litt upresist beskrev den, er elsket og hatet over hele Sørøst-Asia. De som elsker den kaller den: The King of Fruits. Nå har den også nådd våre breddegrader. Blir du med på en durian duell?

Fakta:
Bildet er fra Davao City, 15. februar 2008

Det var ingen vei utenom. Det var på tide å besøke Trattoria Damiani & Rossi igjen. Helt sør på Lungomare i Porto San Giorgio ligger en av Le Marches aller beste sjømatrestauranter. Kanskje min absolutte favoritt på denne delen av Adriaterhavskysten?

Småfisk - små snacks

Småfisk – små snacks

Aurelio Damiani leder sine tropper til nye høyder med sommerens smaksmeny. Seks retter med delikate og godt balanserte retter. Små kunstverk, som dukker opp i en jevn strøm, der vi nytter varmen under terrassen med utsikt over svette italienere, som ligger langflate på hvite solsenger og lar solen brune ferietunge kropper. Jeg tok en personlighets test en gang i jobbsammenheng og fikk bekreftet, at jeg er en av de personene som scorer høyt på belønning i form av mat – ikke veldig overaskende.

Aurelios tolkning av Garpacho.

Aurelios tolkning av Garpacho.

 

Laks ..mmm..

Laks ..mmm..

Porto San Giorgio er langt fra den vakreste byen langs Le Marches langstrakte kyst, men den har en sliten sjarm. Den mangler palmene i Grottamare eller San Benedetto del Tronto, ikke har den flott arkitektur heller, men den har en veldig nedpå stemning og få utenlandske turister. Det perfekte sted å for en som vil bli kjent med Italia. Det er som regel hit vi drar for å lukte på Adriaterhavet, kjenne på saltet i havet, spise god sjømat og unne oss litt av verdens beste is – den italienske gelatoen.

Fiskeburger...burg...burger...

Fiskeburger…burg…burger…

D&R er gode på presentasjon. Enkelt og uten for mye jåleri. Fra den enkle ”gazpacho” med rå reker, via fiskeburgeren, laksen på finskivet og marinert potet, havabboren i de italienske fargene, til basilikumisen, som runder det hele av – en uforglemmelig opplevelse. Høydepunktet var pastaretten med sepiafarget spagetti og fantastiske små biter blekksprut.

Blekk....blekk...blekksprut...

Blekk….blekk…blekksprut…

Etter syv retter og én flaske vin, er det greit å leie seg to solsenger og la fordøyelsen jobbe på lavgir. Sove ut litt av vinens alkohol, bade og lese litt i skyggen av parasollen. Det er først når det begynner å dryppe litt av himmelen, og klokka nærmer seg halv åtte, at vi pakker sammen og legger strandsakene i bilen.

Seabas - havabbor - spigola

Seabas – havabbor – spigola

En søt liten kule basilikumis...

En søt liten kule basilikumis…

Langs strandpromenaden har det dukket opp flere små salgsboder med masse unyttig skrap, men også en bod med den beste lakrisen jeg vet om. Jeg kjøper med et hundre gram lakrispulver i løsvekt, kanskje lager jeg lakrisis i løpet av vinteren? Og et par hundre gram med skolekritt og lakrisbiter, som ligner på småstein. Det ble også en liten italiensk is, før vi kjørte gjennom natten opp i fjellene til landsbyen vår, der temperaturen er tre grader lavere og luften tørrere enn ute ved havet. Det hjelper når gradestokken fortsatt viser 28 grader ved midnatt – er det tropenatt de kaller det på meteorologisk institutt?
PSG 14. August 2015

Fakta:
Et besøk på D&R vil uansett stå høyt på min årlige liste over steder jeg vil besøke, for å smake på kortreist mat…laksens opprinnelse er jeg litt usikker på, men ellers var dette mat fra Adriaterhavets bredder.