Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Bergen’ category

…tyngden av mørket…

Jeg trykker inn knappen på stoppeklokka og begynner å gå raskt oppover de ujevne steinene, lagt ned av nepalske sherpaer. Trinn for trinn. Fot for fot. Lyset fra gatebelysningen i Fjellstien forsvinner bak meg og jeg går dypere og dypere inn I en mørk tunnel. Gradene av grått visket ut, til fordel for den sorte uendeligheten rundt meg. Bare den runde sirkelen av lys fra hodelykta, lyser opp stien foran meg, dansene i takt med hodebevegelsen. Jeg er på vei opp Stoltzekleivene. Klokka nærmer seg seks på kvelden. Dagslyset er bare et svakt mine. Heldigvis holder ikke yr.no hva de har lovt av regn. Det har nesten stoppet helt opp. Kommer ikke til å klage. Lyden av sildrende regnvann, som falt tidligere, overdøver nesten pusten min, der jeg gisper etter den oksygen beina mine trygler om.

Melkesyra - nærmer meg toppen.

Melkesyra – nærmer meg toppen.

Steinene er glatte. Sakte beveger jeg med oppover i mørket. Pusten går tungt. Det er fire uker siden sist. Åttende gangen siden jeg startet ukependling. Stolzekleivene er mine.

Jeg skvetter til, da en annen turgåer plutselig trår inn i lyskjeglen min. Han kommer ovenfra. Forsvinner dansene nedover på neongule joggesko, fjærlett, mens jeg fortsetter oppover med anstrengt pust. Snur meg for en liten hvil, beundrer lysene fra byen under meg. Bergen er vakker med tusenvis av små sitrende lyskilder fra hjem, gater, kjøretøy og fra skipene som ligger langs kaiene og minner om meg om krisen i oljenæringen.

Jeg passerer ”Melkesyra”, tar meg sammen og øker farten opp mot tretrappene. Må holde meg i gelenderet, for å kunne fortsette oppover. Merker fire ukers opphold. I leggene. I lårene. I pusten. Forserer tretrappene, kommer inn på oppløpet, harker, spytter frenetisk. Jobber meg opp mot rampa. Trykker inn knappen på stoppeklokka: 21:25. To minutter dårligere enn forrige gang. Nå går jeg riktignok med en lett ryggsekk med klesskift. Trår litt varsomt, men formen er intakt. Jeg er fornøyd her jeg står alene i mørket på toppen av Sandviskfjellet og skuer utover mitt Bergen.

Oppe på toppen føler jeg tyngden av mørket. Kvelende. Redselen fra barndommen hogger tak i meg. Hodelykta begynner å svikte. Jeg slår på den. Trykker. Justerer. Ser meg rundt etter lys. Lykta fortsetter å jukse. Bestemmer meg for å snu, gå ned igjen. Hoppe over turen til Fløyen. På vei ned virker lykta slik den skal. Ikke et blink. Merkelig. Passerer minst ni personer på vei opp. Jeg er glad, nesten lykkelig. Har gått Stoltzen for første gang i beksvarte Høstbergen. Ingen problem. Jeg er på vei til å gå meg inn i den harde kjerne, de ensomme ulvene som går alene – året rundt – neglisjerer mørket, regnet, isen og kulden. Det er deilig å gå. Puste. Svette. Leve.

Fakta:
Voksne menn vokser ikke alltid opp. Det er nesten utrolig at jeg finner glede i en slik tur opp igjenom skogen, på regnvåte steiner – alene i mørket. En nydelig opplevelse, som ikke koster noe, helt gratis.

…generøse med brødet…


Jeg satte ny pers, pressa ned tida med nesten et minutt fra forrige uke. Det handler bare om å få los, fokusere på en av de unge kvinnelige studentrumpene, som svinger foran meg, komme inni en rytme. Aldri stoppe. Bare fortsette selv om hjertet er på vei ut av brystet og allværsjakka, gå videre med krampeføling i leggene. Presse seg opp de siste tretrappene, opp mot toppen av Sandvikfjellet. 19:10 – årsbeste. Et stykke bak rekorden, satt i september på 7:58, en sinnsyk tid. Men jeg nærmer meg…

Bordet gleder.

Bordet gleder.

Det beste med treningsdagen min i Bergen er belønningen etterpå. Jeg puter lommeboka ned i venstre forlomme på kordfløyelbuksa, tar på penskoa med det lille hvite skojernet, trer den grå lua over det grå håret og begir meg ut i den høstklare Bergensnatta. Tørt – ikke en jævla dråpe regn. Helt tørt. Kveldens restaurant er Bare På no13, rett på Torgalmenningen, bak Narvesenkiosken. Det er belønning. Dagens 12 kilometer inkludert Stoltzekleivene, er unnagjort, fett er brent og hjertet har fått sin ukentlige trim. Jeg drar til med dagens meny. Med stort og smått: åtte retter og det sklir ned den ene etter den andre.

En god orangevin fra Norditalia.

En god orangevin fra Norditalia.

Jeg snakker med vinkelneren, en veldig hyggelig ung mann, lar ham fortelle og anbefale. Får smake på godsakene, vin som løfter seg selv og maten i møte på vindusbordet, der jeg spaner på Bergens natteliv. Kalvebrissel, stekt sei, Grenache, Douro, Chardonnay, villsau og yoghurt is og mye mer. Jeg er faen så fornøyd, lett brisen og mett – mett og fornøyd. De er generøse med brødet, et veldig godt surdeigbrød. Når det nærmer seg slutten at belønningsmåltidet, spør jeg pent om jeg ikke kan ta med meg brødrestene. Det er jo rett og slett moteriktig å hindre mat i å kastes i søpla. En ukependler trenger en matbit i møte med vekkerklokkens brutale skramling.

– Jeg kan finne en større bit til deg, sier han.
– Takk, svarer jeg, men det holder, det er nok til en liten rask frokost.

Dette er noe annet enn møte med en av Bergens ”beste” restauranter – Lysverket – for to uker siden, der satte de ikke en gang vann på bordet. En skjeggete engelskspråklig, hipsterkelner så ganske sur ut, lignet litt på Mulla Krekar, da han ikke fikk tips for å ha satt hovedretten på bordet. På No13 var det en glede å gi litt tips for utrolig god mat og veldig god service.
– I’ll be back.
Onsdag 14. oktober 2015

 …gutta på benken…

Det surkler i skoene. Buksa er gjennomvåt, kleber seg inntil leggene, ikke så veldig vannavstøtende lenger. Regnet kom mens jeg var på vei ned Fløysvingene. Ikke helt i tråd med dagens værmelding, men mer i tråd med Bergen. Det er deilig å se igjen den byen jeg kjenner så godt, det grå, lave skydekket, regnet som  faller og vannet som strømmer ned gatene, trappene og renner ut i Vågen.  Dette er mitt Bergen, slik det alltid har vært – ikke det Bergen jeg har sett de siste tre ukene med sol fra nesten skyfri himmel, folk i kortbukser og t-skjorter på vei opp Stoltzekleivene.

Å spreke Roger - VELKOMMEN!

Å spreke Roger – VELKOMMEN!

Jeg er fornøyd med hvordan livet som pendlerbergenser har startet. Hver eneste uke har jeg opprettholdt målet om å gå «hjemmefra», over Torgallmenningen, forbi Bryggen og alle turistene, oppover mot Stoltzekleivene. Det er ukas høydepunkt. Komme seg ut av kontoret, ut av leiligheten, slite seg oppover alle trappene av naturstein, få hjertet til å pumpe, øke pulsen, gå til melkesyra setter seg i lårene og vite at du liker følelsen av å trene – innenfor visse grenser selvsagt.

Skydekket ligger lavt og grått over byen, når jeg kommer ut blant de høyreiste trærne ved Skansen brannstasjon, fra 1903, den gamle hvite bygningen som våker over byen under seg. Om et par uker, når høstmørket har lagt seg, må jeg frem med hodelykten, for å være sikker på å finne veien «hjem».

Skydekket ligger lavt.

Skydekket ligger lavt.

Etter en varm dusj er det belønning. Et godt måltid og to glass vin på en av Bergens gode restauranter.  Men det vil jeg skrive om en annen gang. Skrive om maten og vinen og gleden av å prate med mennesker, som er genuint interessert i den gode smaken og fusjonen mellom det faste og det flytende. Nå snakker jeg ikke om gutta på benken, men vinkelnerne.
Bergen 24. september 2015

 

Fakta:
Har du lest de andre bloggpostene fra Stoltzekleivene?
Sist gang var med Terje mekaniker. Første blogg om Stoltzen handlet om lukten av Nepal.

 

 

 

 

 

…blindvei eller dødsfelle…

 

Hvor kult er det ikke å ha en loftsleilighet midt i Bergens kultursentrum. Når jeg lå i sofa’n, kunne jeg se kobbertaket på Den Nasjonale Scene og den hvite restauranten på Fløyen. Teatergata. Reiste jeg meg opp så jeg selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Et steinkast fra Kafé Opera og Bergen Kino, tre minutters gange til bussene i Olav Kyrres Gate. Nesten sånn at jeg kunne tøfle ut til nærmeste vinglass, men så er det som det er med en femti år gammel ”brannmann”. Hvordan kommer jeg meg ut av en leilighet i fjerde etasje av en gammel bygård, hvis det brenner? Ber til Gud og venter på stigebilen?

Nødutgang eller hønsegård?

Nødutgang eller hønsegård?

Jeg kikka ut på den glasserte taksteinen, det var et bratt tak. Ingen informasjon om nødutganger og slikt i leiligheten. Jeg gikk ut døra, ned en etasje, i den bratte trappa. Der på veggen hang det et skilt som fortalte at Nødutgangen var inn til høyre, nytt skilt over en dør på gløtt – inn til et vaskerom. Nytt skilt over en dør, som slår innover og som åpner lett, bare jeg får ryddet unna støysugeren og flytta på et tørkestativ. Genialt, her står jeg på en avsats mellom to bygg, bygget med leiligheten og nabobygget. Men i enden er det stengt med hønsenetting – kanskje like greit når det er tre etasjer ned – det er det jammen meg over meg også. Har jeg funnet nødutgangen eller har jeg gått meg vill og endt opp i en urban hønsegård? Alle vet jo hvordan det går med høns, her i livet – dårlig odds. Midt på veggen må det imidlertid være en rømningsmulighet, en luke – uten håndtak og delvis sperret av. Ved å følge nødutgangskiltene har jeg rotet meg inn i en blindvei eller dødsfelle – ved en brann.

Rømningsvei eller dødsfelle?

Rømningsvei eller dødsfelle?

Jeg går tilbake, følger trappa videre nedover, helt ned – der på veggen henger det en brannsentral. To lamper blinker og forteller om feil på sløyfe én og feil på sløyfe to. Sløyfe tre, ser imidlertid ut til å være i orden.

Eieren påstår at leiligheten har godkjent rømningsvei og at hun har ryddet foran nødutgangen. Overfeiermesteren en jeg snakket med fortalt at siste tilsyn var tilbake i 1984. Hun tar samtalen min som en bekymringsmelding og planlegger for et besøk i min tidligere loftsleilighet.

Tre dager senere flytter jeg inn i ny leilighet, der ting er mer på stell. Jeg har vært på alt for mange brannøvelser opp gjennom årene til å ta lett på rømningsveier. Det brenner i Bergen óg.
Bergen 10. September 2015

Fakta:
Brannvesenet har vært på besøk. Leiligheten er visst godkjent med en inngang/rømningsvei, men under vise forutsetninger, som ikke helt var oppfylt. Når jeg har det endelige svaret kommer jeg tilbake med det. Det som er viktig for alle, er å tenke gjennom hva en må gjøre for å komme seg unna en brann, før det Brenner. Det var vel moralen i denne historien.

..i en annen hånd…

Det var det mora mi kalte det: Holde linjene. For meg så handler det mer om å ikke la det skli helt ut. Foran meg ligger et år på kontor. Kjeledressen er sendt til vask, verktøyet pakka ned, laptoppen pakka ut og jeg kjenner allerede irritasjonen i høyre skulder. Den dukker opp ved overdrevet tastaturbruk.

Kontorrottene.

Kontorrottene.

Vektgrensa mi er 79 kilo, allerede har jeg lagt meg halvannet kilo over, etter en sommer med mye god mat. Et år på hybel i Bergen, med ukependling mellom kontorlandskapet på Sandsli og kjøkkenet i Porsgrunn, er en fare for både linjene og vekta. Kollegaen min som reiste ut i havet og overlot en tom kontorplass til meg, la på seg ti kilo på et år ved kontorpulten. Mitt tiltak er å gå fra leiligheten, via Fjellveien, opp Stolzen og bort til Fløyen og hjem via Fløysvingene – én gang i uka. Det tar meg litt over to timer. Sammen med Terje Mekaniker, skal vi presse oss gjennom denne løypa hver eneste uka, så sant vi ikke regner bort. De to første ukene i Bergen har imidlertid vært utrolig solrike, til denne byen å være.

Kampen mot kiloene!

Kampen mot kiloene!

Fristelsene i Bergen ligger tett. Allerede har jeg funnet tre steder der de selger vin i glass, med et relativt godt utvalg. På nr.13 har de til og med Giovanni Rossos deilige Barolo på glass. På Litteraturhuset har de også litt godt å fylle i glasset. Neste uke skal jeg imidlertid ta skjea i en annen hand eller kanskje gi skjea til en annen sammen med glasset, det vil vel være den beste måten å holde linjene eller det som er igjen av dem – det neste året.
Bergen 9. september 2015

Er vi snart framme?

Er vi snart framme?

Fakta:
Terje Mekaniker debuterte i Stoltzen tirsdag åttende september. Det gikk forbausende greit. neste uke er vi klare igjen. Legg merke til de selvlysende skoene, det siste innen joggeskoteknologi. Så lette at de nesten går av seg selv, i alle fall under testgåingen på stuegulvet.

Når jeg skal plage meg selv – går jeg Stoltzekleivene opp til Sandviksfjellet. Et lite stykke Nepal i den fjellringen som omslutter Bergen by. Angivelig består den av 908 trinn, de aller fleste laget av solide steinblokker. Det var i 1937 at arbeidet med å bryte ut plass til trappetrinnene som skulle gi bergenserne en ny tursti begynte. Arbeidsledig ungdom ble sysselsatt gjennom dette nødsarbeidet. I 2011 var stien mange steder nedslitt etter mange års bruk. Da fikk en gjeng nepalske sherpaer arbeidet med å sette den i stand igjen. Kanskje har noen av dem vært oppe på Sagarmatha, verdens høyeste fjell, eller Mont Everest som det også heter.

Salt svette i øyne gir mye rynker på en selfie.

Salt svette i øyne gir mye rynker på en selfie.

Når jeg når skiltet som forteller meg at melkesyra er nådd, har jeg hatt føling med den lenge. Svetten siler og formen er ikke helt der den skal være i april. Rosa sportsjakker flyr forbi meg både til venstre og høyre. Noen peser som meg, mens andre knapt gir fra seg små veselyder. En portugisisk vannhund svinser forbi og jeg prøver å henge meg på eieren i noen meter, før jeg må innse at jeg stiller utenfor konkurranse i dag.

Skog mellom Sandviksfjellet og Fløyen.

Skog mellom Sandviksfjellet og Fløyen.

Endelig oppe på fjellet er jeg bare halvveis. Jeg skal fortsatt gå mot Fløyen og derfra ned til hotell Norge via et nettverk av små veier. Solen dukker opp igjen og Bergen blir vakker der den strekker seg ut under meg.

Vel nede markerer jeg bestigningen av Lille-Nepal med en hamburger og en halvliter i Kjelleren hos Naboen.
Tirsdag 21. april 2015

…din til døden…

Skyggespill i Bergen.

Skyggespill i Bergen.

Bergen har blitt min by, en av de få byene jeg alltid reiser tilbake til, og det koster meg aldri en krone. All overnatting er gratis, noen ganger bruker jeg litt mer enn diettpengene, men som regel holder jeg meg innenfor rammene Statens diettregulativ gir. Bakdelen er at jeg ikke er fri til å gjøre hva jeg vil, men kveldene har jeg fri, da driver jeg ofte gatelengs over brosteinbelagte gater, opp bratte trapper, gjennom de samme gatene Gunnar Staalesen lar Varg Veum vandre på jakt etter løsningen på en eller annen krimgåte. En sliten sosionom med hjerte for falne engler, og jazz slik den lyder på røykfylte kneiper, der du må skjære deg vei gjennom røyken fra tusen sigaretter. Ansikt til ansikt med kalde hjerter kjøper Veum gjerne en kald øl, kanskje smaker den som bitre blomster. Da tenker han, at de døde har det godt, før han vandrer ut i natten der alle ulver er grå.

Uten at jeg har merket det, har byen krøpet innunder hudet min, tatt tak i meg og gjort meg til en av mange omflakkende bergensere. Som i et speil ser jeg det, klarere for hver gang, jeg er din til døden skiller oss ad.