Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Porsgrunn’ category

Vi er enig, Fritz og jeg. Det er en flott septembermorgen, ikke for varm – ikke for kald. Sola er på vei opp over Eidangerfjorden og det mørke vannet er nesten helt flatt. En kjølig morgenbris kruser overflaten lett. Trinnene på stigen er varmet opp av solen, men vannet er ikke like varmt. Fjorten grader på land og kanskje mellom femten og seksten i vannet?

Nedsenket i vann.

Nedsenket i vann.

Kaldt er det uansett, men friskt og antiseptisk. Antiseptisk, saltvann er jo det til en viss grad. Andre argumenter finner jeg ikke for å svømme de lovpålagte tretti svømmetakene som for meg er et fullverdig bad.

De siste to årene har jeg badet ut september, det har passet seg slik i forhold til arbeidstid og temperatur. Årets september har et dårligere utgangspunkt, lavere vanntemperatur den første september, enn de foregående to årene. Men jeg gleder meg. Kona mi skal treffe kongen i dag, jeg er ikke invitert, men er fornøyd med å kunne bade gratis i den vakre Eidangerfjorden. Mule Varde er Porsgrunns lille høstperle. Min lille perle.

Fakta:
Mule Varde ligger åtte minutter med bil fra Porsgrunn sentrum og er en liten badeplass med brygge og to mini-strender.

…min lerke er tom…

 

Naboen min er ikke spesielt glad i det store treet som lener seg utover hans egen eiendom. Hver høst slipper det mengder med løv ned i hans hage, som må fylles i sekker og kjøres opp på den lokale søppelfyllingen.
Jeg får min andel av løvet, og bryr meg ikke om det, siden treet er så stort og vakkert. Uten det treet ville jeg hver morgen sett rett inn på en kirkegård med gamle gravstøtter. Nå ser jeg ikke gravplassen, på grunn av treet. Ikke fordi det skjuler kirkegården helt, men fordi det drar all oppmerksomheten min til seg, kun ved sin blote tilstedeværelse.

Det store treet om høsten.

Det store treet om høsten.

Det er også noen mennesker som har den egenskapen. De drar andre mennesker til seg, som mygg trekkes til lyset. Bill Clinton skal visst ha hatt den egenskapen med eller uten sigar. Den lokale forkynneren Åge Samuelsen dro også folk til seg og lurte fra dem penger. En historie forteller om Åge som sto med én kollekt i hendene, kastet den opp i luften og ropte til Gud: Ta det som tilhører deg Herre og la resten falle ned i min lomme, for min lerke er tom!
Porsgrunn 18. oktober 2015

Fakta:
Sitatet fra historien om Åge er nok ikke helt slik jeg har hørt det gjenfortalt, men noen ganger kan ting omformuleres, slik at det blir litt klarere uttrykt. Den som ser, legger også merke til den gamle kirken i bakgrunn, den som forsvant i brannen, for fire år siden. Det betyr jo at bildet ikke er tatt i år.
Denne bloggposten handler også om ét tre på den samme kirkegården.

De kikker på hverandre, ser seg rundt, løfter på lokket én gang til. Min kone spør sin niese:
– Dang, har du sett risen?
– Nei, men den kommer sikkert snart. Kanskje de har glemt å sette den på bordet?

Porsgrunn Asian gatemat.

Porsgrunn Asian gatemat.

Det er lønningsuke og vi er på Porsgrunns nye restaurant, Soi 5 som serverer Asian Street Food på porselen. Mine to filippinere ser litt rystet ut, da det går opp for dem at det er en smaksmeny uten ris. Etter to retter uten denne livsnødvendige følgesvennen til de to damene, må de innse at det serveres asiatisk mat uten ris både i Norge og i Asia.
Soi 5 springer ut fra Friisebrygga Mat og Vinhus versjon xx, som fikk en kort levetid. Det er høst og tid for forandring. Lokalet har fått en enkel, men effektiv oppgradering i form av fine veggmalerier i en markant og solid strek. Baren har fått bambusdrakt og om vi ikke helt sitter på en fortausrestaurant i en mørk asiatisk bakgate, koser vi oss med velsmakende småretter på smaksmenyen. Asiatene min drikker cola, som asiater ofte gjør, mens jeg kjører en grei vinmeny.

– Jeg begynner å bli mett, sier min kone, men de skulle servert litt ris. Vi filippinere må alltid ha litt ris, det er vår «comfort food». Det spiser vi flere ganger om dagen, hjemme på Filippinene subsidierer regjeringen prisene, slik at alle kan sin få daglige ris.

– Løsningen, sier jeg, er at vi rigger til et lite «emergency kit» med ris hjemme, ferdig kokt og bringer det til restauranten neste gang. De vil sikkert se gjennom fingrene med det, bare dere ikke setter den midt på bordet. For vi likte maten og vil komme tilbake igjen, med eller uten ris.
Porsgrunn 16. oktober 2105

Det ble to varme dager. En liten ”indian summer” i slutten av september. Storregnet er glemt, Uværet som skapte et nytt våtmarksområde på Bakkestranda i Skien, der fuglene forsynte seg grådig av halvdruknede insekter, er historie. Porsgrunnselva går fortsatt brun etter storflommen i Telemarksvassdraget. Vannføringen nærmer seg det normale, og alt regnet som falt ser ut til å ha vendt tilbake dit det kom fra. Petra er historie, men om ikke lenge kommer det vel en ny dame med skjørtene fulle av vann.

Grønne blad i motlys.

Grønne blad i motlys.

Fritz og jeg gikk til Frydentopp og nøt utsikten over Porsgrunn, der den brer seg utover på begge sider av elva. Litt senere dro vi ned til Mule Varde, hvor vintemperaturmåleren min falt ned til 13 grader. Det begynner å bli kjølig i vannet og September Swimming Sessions går mot slutten, kanskje glir de over i oktober. Mandag morgen er det Bergen som kaller. I helga var det folkefest i Stoltzekleivene under det årlige motbakkeløpet. Mine 20 minutter og 27 sekunder (fra onsdag) blekner litt mot årets vinner, som tvang rekorden ned under åtte minutter – en fantastisk prestasjon. Dit ned kommer jeg aldri, men det gjør ingenting, for nå leder Manchester United Premier League, foran den bråkete naboen.
Porsgrunn 27. September 2015.

Fugleparadis på Bakkestranda etter Petra.

Fugleparadis på Bakkestranda etter Petra.

Våte spor etter septembersvømmer.

Våte spor etter septembersvømmer.

Han der må være spenna gær’n, sa den ene av de to godt voksne mennene, som forsiktig nærmet seg bryggekanten. Caps’n til han som besørget snakkingen var trukket godt ned over øynene, som om den kunne beskytte han mot kulden fra fjorden.

 

Gammel mann i brakkvann.

Gammel mann i brakkvann.

Da jeg hadde svømt rundt en stund og kommet meg opp av vannet igjen, fikk jeg vite at de snart skulle tømme bassenget hjemme. Det begynte å bli litt kaldt å bade ute, bassengtemperaturen var nå nede i tjuesyv grader.


September Swimming Sessions plasker videre ut september. Fredag 11. September var fortsatt temperaturen den samme som en uke i forveien. Det føltes til og med varmere. Jeg dro ned på Mule Varde litt seint, rett før skumringen. Lyset var på vei mot natt og temperaturforskjellen mellom land og vann var liten. Femten på brygga og 16,5 i det mørke vann. Etter en lang dag med vaktmestertjeneste hjemme i huset, gartnertjeneste i hagen og kokeleringer på kjøkkenet, var det deilig å senke legemet ned i den halvsalte fjorden. Fortsetter septembervarmen, vil jeg kanskje greie å skyve prosjektet mitt inn i oktober.

Forrige uke møtte jeg to av tre damer som badet hele fjoråret utenom februar, vannmannens måned, årets siste bad var i begynnelsen av desember. Da handlet det mer om en dipp enn en svømmetur, men de har allikevel presset sin komfortsone mye lenge enn jeg ønsker. Kommer jeg under ti grader, har jeg innfridd mitt beskjedne mål av året.
Porsgrunn 19. september 2015 

Fakta:
Lørdag 19. September var temperaturen nede i 14 grader. Denne helgen vi går inn i nå blir den siste muligheten til å svømme i fjorden i september. For så kommer oktober.

– Det er lenge siden vi har vært på konsert, sa jeg til min kone, som hadde sendt meg en link og lurt på hva Æ var for noe.
– Det er en visesanger, eller ”singer songwriter”, som dere ville sagt i Canada.
– Er det bra musikk?
– Vet ikke, det er bare en måte å finne ut det på, svarte jeg. La oss dra til Brevik.

Konsertstedet Oransj.

Æ, med Røyken, sett innenfra Konsertstedet Oransj.

Etter en tolv minutter lang kjøretur endte vi opp nede ved torget i Brevik, parkerte og gikk inn i en av de små brosteinsbelagte bakgatene opp mot et av Norges aller minste musikkscener: Oransj.

Drevet av Tor Erling Naas, alias Tor Ærlig og hans kone. Det var Tor Ærlig som åpnet kvelden. Det kan du gjøre, når du er konsertarrangør, skulle bare mangle. Han har ikke bare en god strek denne Tor Ærlig, tegneserieskaper som han er, men han har også morsomme tekster. Det var en fin åpning.

Dette var kvelden for Æ-ene og visesangeren Æ fra Træna, kom på scenen i militærboots, et langt kjede holdt lommeboka på plass i baklomma, en hettegenser over hodet, bare et massivt skjegg og et markert ansikt stakk ut i lyset.

Signering av CD-er og greier.

Signering av CD-er og greier.

Æ eller Erling Ramskjell må være en av landets fremste visesangere, kjent for sitt samarbeid med svenske Stefan Sundstrøm. Han leverte en flott konsert i det lille lokale, for litt over tjue publikummere. Dere som ikke var der gikk glipp av en flott intimkonsert med vakre, ettertenksomme og fint spilte sanger, fra hverdagen ute i havgapet på Nordlandskysten. Det handlet ikke bare om måkeskrik og gørrhysa, men om mellommenneskelige ting som gjelder for alle oss, som ikke gjemmer oss bort i livet. Får du sjansen igjen, nøl ikke, kom deg ut og ta del i de fine historiene Æ forteller både i sangene sine og mellom låtene.

Etter konserten kjøpte jeg en signert CD og fortalte begeistre at det hadde vært en morsom konsert.

– Morsom, sa min kone, hva mener du med det, den var ikke morsom, det beskriver ikke musikken vi fikk høre.
– Jeg skjønner hva du mener, sa Æ høflig, men han slet med å skrive en hilsen på et glatt CD-omslag.

Takk Roger!

Takk Roger!

Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig var det som om de nordnorske anene mine tok over blodstrømmen og jeg sa.
– Det jeg mente, var at det var en inn’i hælvetes god konsert, du er faen mæ ta litt av en artist, Æ. Fantastisk!
Brevik 18. september 2015

Fakta
Hør Æ på youtube, sang om en psykopatisk gjeng: Fuglan.
Se også denne flotte lille dokumentaren om en flott artist fra Træna.

 

…den latinske spensten…

Jeg må dra Fritz med meg oppover Jønholt Terrasse, hele veien opp til Aallsgate, som vi krysser, på skrå av zebrastripene, rett mot stien, som fører oss opp til den nye benken på utsikten. Vi følger stien innover, under trærne, som gir skygge, selv om det kanskje ikke er det vi trenger, på en overskyet dag. Jeg snur meg og møter blikket hans. Den gamle utålmodigheten er borte, er erstattet av en stoisk ro, kanskje en erkjennelse av at den verste ungdommen er over. Óg en overbærenhet overfor meg, som kjemper imot.

Fritz på Mule Varde.

Fritz på Mule Varde.

Kunne han snakke, ville han kanskje sagt:
– Er det virkelig nødvendig å dra meg med på treningsturer. Det er ikke min skyld at du spiser for mye ost, drikker kaloririk vin, elsker sjokolade, lager kaker og desserter, putter smør i alt og spiser jordbærene med pisket krem. Det får du ta ansvaret for selv. Jeg skulle likt å se deg halsende oppover denne stien, når du nærmer deg åtti år, for det er min alder – skjønner du? Jeg er ikke 52 lenger, da kunne jeg løpe i ring rundt deg, hoppe og bjeffe, mens du svettet deg oppover. Nå er jeg snart åtti.

Jeg snubler videre over nakne røtter og et råttent tre, holder båndet stramt. Var det ikke for båndtvangen skulle jeg latt ham løpe fritt, men slik er det ikke. Vel oppe slipper jeg båndet og lar ham snuse på egen hånd, mens jeg går opp og ned på benken førti ganger. Tøyer ut litt. Stiller meg opp med skulderbreddes avstand mellom føttene og bøyer rumpa nesten ned i barnålene og reiser meg opp, og ned, og opp – tjue ganger. Hviler. Gjør det samme en gang til. Så går vi nedover og hjemover. Nå er det Fritz som bestemmer tempoet. Snuser seg bort langs stien, glemmer tid og rom. Når han går, har ikke bakenden lenger den latinske spensten, den har fått noe av den nordiske stivheten over seg. Det ser nesten ut, som om han ikke lenger bøyer knærne, men humper på stive bein. Alderen har innhentet den spanske sjarmøren fra Albir. Damene stryker fortsatt hendene gjennom den myke, rødbrune pelsen, mens de kurrer svakt. Sjarmen er der. Det hender han gir dem et blikk fra de brune Banderas øynene, før han vender seg bort og ser blasert ut i luften.
Porsgrunn tidlig juni 2015

…tråkker i gang…

Kveldsola varmer godt. Langs hovedkaia vibrerer den varme luften rett over asfaltdekket. Kranene og lasteapparatene, som brukes til å fylle opp skipene med fullgjødsel, nyter nå roen og stillheten. Det ligger et enslig skip til kai. Landgangen står bratt. Båten kom seint kvelden i forveien, og lasteapparatet kjørte over strømkabelen, like før lastingen skulle begynne. Dermed måtte de ut og bytte kabel. Bra det ikke var vinter. Jon, som er på vei ned gangveien, har sittet oppe på metallet i minus 15 grader og frostrøyk, fra den kalde januarfjorden, drivende over kaikanten. I dag var det så varmt at han jobbet kun iført bukse. Kroppen er mørk etter en lang sommer, som truer med å fortsette videre inn i høstmånedene. Kalenderen viser første september og værmeldingen viser sol langt inn i evigheten.

Bratt gangvei.

Bratt gangvei.

Det er fredagskveld. I en bylt under armen har han et stort stykke argentinsk indrefilet og en flaske spansk Brandy. Tapet sammen i en plastpose, rullet inn i en skjorte og en slitt olajakke. Jon tenker på kvelden, som ligger og venter. Han skal treffe Linn. De skal lage mat og kose seg. Kanskje fyrer de opp en joint før de elsker? Det bringer dem nærmere hverandre, gjør dem mer åpne og alt mellom dem mer intenst. De har denne lille hemmeligheten, som de er alene om.

– Where is the Captain?

En høy mann med knallblå øyne og en gjenkneppet skjorte er på vei opp den lange gangveien sammen med en gjeng, som bare kan være tollere. En av dem har nettopp spurt ham hvor kapteinen er. De mener vel kapteinen på den spanske skuta, som er kommet for å laste gjødsel fra fabrikkene på Herøya, til landbruket i Andalucia. Gjødsel til appelsinene.

– Up on the bridge, svarer Jon, uten å tenke seg om, med den lespende uttalen som har fulgt ham siden barndommen. Han er rolig, ser nesten ut som en spanjol. Jammen bra han ikke ble spurt på spansk. Det ville vært avslørende. Han snakker skoleengelsk. Ingen andre språk. Noen tyske gloser, det er alt.

Fire tollere går forbi ham, skumper bort i skulderen hans, der han prøver å gjøre plass for dem, på den trange gangbrua opp til båtdekket. Ber ikke om unnskyldning. Han biter seg i underleppen, bøyer hodet. Trenger ingen oppmerksomhet. Går videre ned på landjorda, uten å forhaste seg. Kikker seg ikke tilbake. Spytter ned i glippen mellom skutesiden og kaia. Følger skipets skygge, passerer en hvit Volvo stasjonsvogn med åpne dører. Går rolig opp forbi elektrikerverkstedet på hovedkaia, gjennom portalen, svinger til høyre, finner sykkelen der han har satt den, litt ute av syne. Vipper den av støtten, fester pakken på bagasjebrettet, svinger beinet over rammen, og tråkker i gang. Sykler ut av skyggen, sola varmer ryggen, lurer på om kapteinen virkelig er oppe på brua, eller om han i det hele tatt er ombord på skipet.
Herøya cirka 1983.

Mot åpent hav.

Mot åpent hav.

Fakta:
Dette er den andre bloggnovellen på rogerhardy.no. Begge henter handlingen fra kaiene på Herøya. Begge handler om sprit og småsmuglere – vår tids helter. Det er den andre i en trilogi av bloggnoveller.
Les den første her, om du gikk glipp av den.

…de store bytrærne…

 

Vi bor midt i byen, i et stille nabolag, kanskje til og med litt dødt ville noen sagt. Rett utenfor vinduet der jeg sitter og skriver, ligger en kirkegård. Det er ikke ofte jeg tenker på det som et sted der de oppbevarer døde mennesker, grunnen må være at det står noen høye og kraftige trær der, som får meg til å tenke på livet og ikke døden. Det var tre majestetiske trær; en ask, en bøk og en lønn, som sammen minnet meg om selve modertreet til Na’viene i filmen Avatar. I vinter måtte imidlertid et av dem bøte med livet. En klatrer med motorsag, delte treet opp i små stokker, som falt ned på bakken etter hvert som han jobbet seg nedover i treet. Det ble ikke felt slik som på National Geographic, nede ved roten og med et dramatisk rop «TIMBER». Uten oppstyr, ble det saget i stykker fra toppen av og ned. Bit for bit, som Ivar Dyrhaug ville sagt det.

Treet som måtte felles.

Treet som måtte felles.

Grunnen til fellingen var Askeskuddsyke. Jeg spurte en av de kommunale representantene på stedet, om hvorfor treet måtte felles, bekymret som jeg var for min nærmeste kilde til askeavkok:

– De siste årene har det blitt flere og flere dager med sterk vind. Det gjør at vi må følge mer med på de store bytrærne våre. Vi feller dette, for å unngå at det ramler ned over gravkapellet eller fortauet eller veibanen. Det kan få fatale følger for tilfeldige forbipasserende.

Stammen råttnet innenfra.

Stammen råttnet innenfra.

Hver gang jeg nå ser ut av vinduet mitt, mens jeg leter etter et ord eller et synonym, er det noe som mangler. Det landskapet jeg har sett på de siste ti årene er forandret. Tre trær er blitt til to.
Helleberget i Porsgrunn, 30. januar 2015.

Fakta:
Wikipedia melder følgende vedrørende «Askeskuddsyke er en vindbåren sykdom som rammer treslaget ask (Fraxinus excelsior). Sykdommen forårsakes av en soppen Chalara fraxinea, og den oppsto i Polenpå begynnelsen av 1990-tallet. Den sykdomsbærende soppen er en variant av en harmløs sopp som bryter ned bladstilker fra ask etter at de faller på bakken». Den muterte (?) versjonen vil imidlertid bryte ned selve treet og på sikt, ta livet av det.

Hvorvidt denne historien er sann eller ikke – det vet jeg ikke. Les videre så kan du selv avgjøre om den står til troende eller ikke?

De to dykkerne beveger seg sakte i det mørke vannet. Det er kveld. Sola er gått ned. To lommelykter lyser opp sandbanken, de glir over. Hodene vandrer fra side til side sammen med det kunstige lyset, som stryker over den lyse sanden.

– Jeg ser en, to…Å fytti fan!

Det spanske skipet har endelig fått legge til ved hovedkaia hos Norsk Hydro på Herøya. To lasteapparat er kjørt frem, og har kjørt transportbåndene ut over lasterommene på det spanske skipet. En elektriker med to hele fingre på høyre hånd står ytterst på en av lukene, over det åpne lasterommet og feilsøker på den elektriske innretningen, som må virke før lastingen begynner. Arbeidsvesken ligger på luken ved siden av ham, en brun flaske ligger delvis skjult under en skitten oljete fille.

Vannmonopolet

Vannmonopolet

Antonio Gomez skjønner med en gang, at noe er galt. Den hvite Volvoen som kjører opp mot den bratte landgangen, der den stopper, hører ikke hjemme på kaia i Porsgrunn. Han slipper malerkosten på dekket og løper, mens han banner på spansk. Henter frem for lengst glemte helgener og jomfruer, og sender dem dit helvetes flammer slikker. Snubler i et gammelt tau, går i dørken, skraper opp høyre hand, blør, reiser seg og løper videre. Han passerer Juan fra San Sebastian, forteller ham raskt om bilen, før de sammen springer videre og forsvinner ned i dypet av skipet gjennom en åpen dør.

De to froskemennene ser på hverandre, før de lar seg synke ned på sandbanken. Den som oppdaget flaskene, kontakter dykkerlederen oppe på kaia og forteller, i en litt roligere tone, om alle flaskene som ligger halvveis nedsunket, i den myke sanden. Det må være nærmere hundre av dem.

Antonio vet han har dårlig tid. Flaskene som alltid gir et ekstra bidrag til den slunkne famileøkonomien, en sårt tiltrengt ekstrainntekt, må ofres. Rederiet vil ikke ha mer negativ oppmerksomhet. Det siste året har halvparten av flåten på fjorten skip havnet i opplag, rundt omkring i verden.

Dykkeren med kommunikasjon ler for seg selv, mens han samler flasker og legger dem i et stort nett. Kjærtegner det kalde glasset, før flaskene med brandy, whisky og vodka, legges forsiktig til rette sammen med lyse flasker med fargerikt innhold.

Antonio åpner døren til lugaren, griper en stor bag, halvveis sleper den og drar den bortover korridoren mot motsatt side av skipet. Løfter den opp den bratte leideren. Vel oppe på dekk, begynner han å slippe flaske for flaske, ned i den mørke fjorden.

Dykkerlederen kikker seg rundt på kaien, før han snakker med lav stemme inn i radioen. Sammen med en kollega går han mot bilen, åpner døren på passasjersiden og setter seg inn. Sakte kjører den mot etasjelageret og vestrekai.
Herøya en gang på syttitallet.

 

Fakta:
Jeg velger å kalle dette en mini-novelle. «Enhver likhet med levende og døde mennesker er tilfeldig.»
Dette er den første bloggnovellen i en trilogi om småsmuglere på kaia i Porsgrunn. De andre kommer utover i juni.

27. mai 2015 Roger Hardy