Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Vin’ category

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

Jeg har ingen anelse om hvor vi skal nå, sier jeg og ser meg rundt etter noen å spørre om veien. Vi er litt seint ute til en vinsmaking ved landsbyen Monsampietro Morico. Jeg kjører på en mennesketom åsrygg, de nærmeste husene ser forlatte og ubebodde ut. Etter noen hundre meter ser vi en bil, og en mann. Jeg kjører ut på veiskulderen, stopper bilen, sveiver ned vinduet og roper._

– Bongiorno!
– Scusi, vet du hvor jeg finner vinprodusenten Vittorini, Nico Speranza?

Mannen hilser tilbake, tar seg til hodet, venter litt, før han svarer.

– Ja, det vet jeg. Det er imidlertid litt vanskelig å forklare hvordan du finner frem, men vent et par minutter, så kjører vi deg dit. Vi skal allikevel nesten samme vei.

Før jeg rekker komme på en innvending, har han forsvunnet inn i et hus. Et par minutter senere er han tilbake, starter opp bilen og kjører foran oss i fem – seks minutter, før det venstre vinduet sveives ned og en hand stikker ut og peker over biltaket, møt høyre. Jeg signaliserer med lysene at jeg har oppfattet tegnet, svinger til høyre opp en liten bakke, og ser den gamle Fiaten forsvinne videre nedover den svingete veien.

Nico, rett fra arbeidet i vinmarkene. Litt Che?

Nico, rett fra arbeidet i vinmarkene. Litt Che?

Her har den tidligere ingeniøren fra Verona, sin lille vinkjeller. Siden 2011 har han produsert en hvitvin, som blir lit bedre for hver årgang. Dessverre har han hatt problemer med rødvinsproduksjonen etter 2011, som var første og siste årgang så langt. Men senest i fjor sommer kjøpte jeg en kasse hvitvin – seks flasker – og flere av dem har funnet veien til kjøkkenbordet mitt i Porsgrunn.

Når jeg spør Nico om vinen hans, begynner han å snakk om en annen lokal vinprodusent, litt lengre nord, som lager veldig gode Verdicchioviner: Stefano Antonucci.

Dette er min vin!

Dette er min vin!

Av en eller annen grunn er han for beskjeden til å snakke om sin egen vin, noe det ikke er noen grunn til. Det er en flott hvitvin, som jeg kommer til å kjøpe hvert eneste år, så lenge det finnes penger på bankkontoen. I 2013 produserte han kun 2500 flasker. Her snakker vi småskalproduksjon. I kveld skal jeg be en liten imaginær bønn, om at han igjen lykkes med en ny rødvin.
Provinsen Fermo medio august 2015

Fakta:
Nicos hvitvin lages på 40 prosent pecorino, 10 prosent sangiovese (rødvinsdrue) og resten er en gammel lokal drue kalt incrocio bruni (54).
Incrocio bruni 54 ble laget i 1936 og er en blanding av Savignon og Verdichio, og eneste kjente dyrkingsområde er Le Marche, Italia.

Du vet det fortsatt er ferie, når det står et glass lombardiansk champagne på bordet foran deg, før klokken har slått ti på formiddagen. Boblene stiger raskt opp mot overflaten, brister og sprer lukten av fersk ”spumante” i prøverommet til Bersi Serlini. Flyet landet sendt i Bergamo, og siden jeg faller i søvn rundt midnatt enten jeg ligger i en seng eller sitter bak et bilratt, overnattet vi i Corte Franca, en liten by i nærheten av Brescia.

Franciacorta, Lombardia.

Franciacorta, Lombardia.

Torsdagens første gjøremål var å smake på Italias mest kjente Champagne, som selvfølgelig ikke kan kalles champagne, siden det er et varemerke forbehold boblevinene fra det kjente vindistriktet i Frankrike. Fraciacorta-vinene har endt opp i skyggen av prosecobølgen som har skylt over verden de siste årene, kubikk på kubikk med intetsigende bobleviner har funnet veien ned i glassene til mennesker som ikke bryr seg om verken smak eller lagringspotensiale. Greit nok, siden alkohol har mange funksjoner, men for de som ønsker et italiensk alternativ til Champagne, kan Franciacorta var et bedre alternativ.

Vi fant en eiendom, som så vakker ut (kanskje ikke den mest anerkjente måten å velge god vin på) fra den smale veien vi kjørte på, og svingte av mellom lange rekker av modne og søte chardonnay druer. Chardonnay er en av de tre mest kjente druene brukt i franske champagner. Her i Lombardia er de allerede modne og innhøstningen er i gang i midten av august. I det franske champagneområdet venter de ofte til godt ut i oktober. Bersi Serlini viser seg å være en av topp produsentene og var veldig imøtekommende.

Modne chardonnaydruer i Franciacorta.

Modne chardonnaydruer i Franciacorta.

Jeg kikker på klokken og lar den store viseren passere ti, før jeg fører glasset med FRANCIACORTA BRUT CUVÈE 4 MILLESIMO 2011 til munnen og lar de forførende boblene spette rundt i munnhulen, prøver å holde dem vekk fra nesen, der de gjør mer ugagn enn nytte. Selv om jeg ikke er en stor fan av bobler i vinen, lar jeg meg forføre av denne nydelige vinen som tilbringer minst førti måneder på flaske sammen med gjærrestene, noe som gir god fylde til vinen.

En mindre andel av druene får fire måneder på franske eikefat, før de blandes med resten. Minst førti måneder på flaske i det mørke kjellerrommet med halsen i trestativ, der flaskene snus to ganger daglig – for hand – er også med på å gi en kvalitetsvin for både fredagskos og krabber på en tirsdag.

Jeg motstår fristelsen til å dykke videre ned i flasken og de andre flaskene vi får tilbud om å smake på. Skal tross alt kjøre bil i over fem timer. Da holder det med et lite glass Franciacorta: Skål for edru sjåfører! (kanskje litt puritansk, men la gå for denne gang).

Franciacorta 13. august 2015

Fakta:
Remuage kaller franskmennene det når champagneflaskene snus slik at bunnfallet (fra gjærrestene etc) samler seg i flaskehalsen, ved den midlertidige korken.

Landskapet i Franciacorta er vakkert, og det er mange vingårder å besøke. Besøkene kn gjøres ved hjelp av sykkel eller bil med edru sjåfør.

Vinmonopolet har et lite utvalg Franciacortaviner, som jeg ikke kjenner. Men det ligger der som et godt alternativ til Proseco. Nå er ikke all proseco, dårlig vin, det finnes noen gode alternativ, men alt for ofte er den ikke ment å gi noen annen mening enn en lett eller tyngre rus, avhengig av hvor mye en tyller i seg.

 

 

…alt han eide…

Der Adriaterhavet treffer kysten av Italia, langs Le Marches langstrakte strender, stiger landet sakte innover mot Appeninnene. De første vinplantene ligger bare én drøy kilometer fra det salte havet. I skråningene, der de kan suge til seg den livgivende solen, modnes druene sakte til gode viner.

«Montepulciano in purezza» kaller italienerne det når rødvinen, kun er laget på Montepulciano druer. Det er det vi skal smake, når vi svinger til høyre ved en av de små bruene i Cupra Maritima, og kjører oppover en liten elvedal, mot bakkelandskapet som ligger mellom havet og Sibillinifjellene.

Seksti kilo utemmet energi.

Seksti kilo utemmet energi.

På englenes oase, lager Eleonora Rossi og Marco Casonaletti to viner. Det er 70 euros vinen Kurni som er den mest kjente, som de har produsert siden 1997. Ofte får den tre glass i vinmagasinet Gambero Rosso, «tre bicchieri per il Kurni».

Marco står ute i vinmarken og klipper av grener og gjør vinplantene klare til våren. En stor hund reiser seg fra bakken, i det vi stiger ut av bilen og går opp mellom vinrankene med Montepulcianodruer. Den kommer mot oss i spenstige hopp, danser rundt oss, småbiter – seksti kilo, ung utemmet energi.
– Det er naboens hund som holder meg med selskap, sier Marco.
– Den er stor, svarer jeg. Marco, jeg trenger påfyll til kjelleren min. Er det 2011 årgangen du selger nå?
– Ja, nå er det 2011 som går. Vil dere smake?
Vi går sammen mot vingården, gjennom den enorme porten der de produserer mindre enn seks tusen flasker i året. Kurni blir tappet på litt over femtusen flasker. Kupra, den nye vinen, kommer i et opplag på syv hundre eksemplarer. Småskalproduksjon, for vinnerder.

En Kurni på mitt bord.

En Kurni på mitt bord.

Som vanlig er den en veritabel fruktbombe. En tørr rødvin med voldsom frukt og elegante tanniner, en vin for kjelleren, som bør ligge noen år før den drikkes. En vin som tåler litt tålmodighet. Marco investerte alt han eide i vinmarkene. Plantet vinplantene tettere enn noen annen, tar ut lavest mulige utbytte av hver plante, og får frem en superkonsentrert vin, som viser det fulle potensiale i montepulcianodruen.

En vin som både har sine venner og sine uvenner. Noen finner den for fruktig, mens andre elsker den overdådige rikheten, som er Kurnis varemerke. En vin som kan sove femti år i en kjølig kjeller, om det er noe poeng i å la viner ligge gjemt, under støv, i et halvt hundre år. Det er på bordet, i glasset, at vinen sprer sine vinger, og fyller et menneskesinn med en stille glede.

Fakta:
Kurni får ofte rosende omtaler og god poengfangst av vinannmeldere, men en svensk annmeldelse ga den kun terningkast én.

…åttitusen flasker…

Jeg kjører oppover den svingete dalen. I øyekroken ser jeg et kjent navn, på et lite skilt. For sent. Jeg har en lastebil helt oppe i støtfangeren. Kjører videre. Får stoppe på tilbakeveien. Men jeg vet med meg selv; stopper jeg ikke nå, glemmer jeg å stoppe på vei ned igjen. Jeg bremser mens jeg kjører inn på en grusvei. Snur meg og ser om det er klart. Rygger ut i veibanen igjen og kjører tilbake.

Videoen ble filmet under et besøk 3. juni 2013.

Mister avkjørselen for andre gang, må snu en gang til, tar av oppover en asfaltert vei, videre innover i hjerte av vindistriktet Matelica, det minste av to vinområder i Le Marche, der de lager Italias beste hvitvin: Verdicchio.  Fortsetter ned en allé med høye trær, finner avkjørselen til Collestefano. En av de lokale produsentene, hvis viner er tilgjengelig i Norge. Til 145 kroner flasken. En flott vin som lages i ståltanker, før den tappes på flaske, et knapt halvår etter at druene høstes. Nå er 2014 årgangen tilgjengelig på Vinmonopolet. Den har jeg enda ikke smakt, men jeg har smakt alle årgangene fra 2008. De tre siste årgangene har vært tilgjengelige i Norge. De to forrige har begge blitt utsolgt.

13. januar 2014.

13. januar 2014, var en varm januar.

Timingen kunne aldri vært bedre. Jeg kjører inn på tunet i det glassene fylles med årgang 2008. Den er like frisk som vinen fra 2012. Rundt det lange bordet sitter restaurantdrivere og servitører fra to restauranter i Tolentino, en flott by i Macerata provinsen. Etter å ha fyllt opp glassene med to ulike årganger av hvitvinen henter Fabio Marchionni frem en flaske fra et pågående eksperiment: En egenprodusert spumante. Laget etter champagnemetoden med annengangsgjæring på flaske.

Collestefano verdicchio lages i åttitusen flasker og alle selges ut nesten umiddelbart. Vinskribenten Ian D’Agata i det britiske vinmagasinet Decanter skrev: «Collestefano 2010 – Italiy’s best-buy wine of all time? Unbelievable quality for the price».

Vinen høster også jevnlig heder i flere av Italias viktigste vinguider. En vin du trygt kan ha liggende noen år i kjelleren, og som passer spesielt godt til sjømat.
Videoen ble fotografert i 2012. Vinene drikker jeg flere ganger i året.

Vil du lese mer om Verdicchio vinene, les denne bloggposten.

…en gylden stemme…

Fredag 8. Mai – på selve frigjøringsdagen – lanserte Vinmonopolet den første norske ”Champagnen” – en musserende vin, fra Egge Gård i Buskerud.

I DN leste jeg at det kun er produsert fem hundre flasker. 350 av dem blir lagt ut for åpent salg. Femte mai ringte jeg Vinmonopolet og spurte hvordan en slik lansering fungerer. Hvordan kan jeg sikre meg en handfull flasker?

På vei mot nærmeste kasse.

På vei mot nærmeste kasse.

– 8. Mai legger vi ut One fra Egge Gård sammen med resten av mainyhetene. Det er jo spennende at vi kan presentere en musserende vin fra Norge. Men vi har også andre populære lanseringer. Spesielt Il Mimo, en populær rosevin fra Piemonte. Vi har førtitusen flasker og en stor andel blir lagt ut for salg på fredag, men noen går også rett til butikkene våre. Det lønner seg å bestille via nettet, for det kommer til å bli stort press på telefonen. Mange som vil sikre seg noen godbiter. Kl. 08.00 åpner vi for bestillinger og kjøp.

Jeg sitter klar foran PC-en to minutter på åtte. Da står plutselig musa stille på skjermen. Ingen grunn til panikk, rett i laderen, mens tiden tikker videre. Et minutt og femtifem sekunder i laderen og den er i bevegelse igjen.

1. Egge One – klikk.
2. 7 – klikk.
3. Legg i handlekurven – klikk.
4. Gå til levering og betaling. – klikk.

Jeg har trent på dette. Det går raskt og smertefritt. Flaskene trilles mot nærmeste kasse. Men… skjermen henger. Et hjul snurret oppe på fanen, forteller meg at Mac-en fortsatt er på vei til nærmeste kasse. Syv flasker av den første norsk produserte champagnen er fortsatt innen rekkevidde. Tre minutter over åtte blir jeg kastet ut. Det kommer en feilmelding på skjermen ” Sorry Mac – no Champagne for you!”. Vinmonopolets hjemmesider kneler og kollapser under vekten av italienske rosevin og tysk riesling. Det er flere enn meg, som har blitt rådet til å satse på netthandel.

Den gamle telefonen ble dagens reddende engel.

Den gamle telefonen ble dagens reddende engel.

Da kommer en gylden stemme gjennom rommet.

– Hallo, ja, er det Vinmonopolet?
– Har du kontakt, roper jeg desperat til min kollega, som står og bokser i lufta.
– Ja, ja, kom igjen her er røret, roper han.

Jeg griper det og får knapt presentert meg, i iveren over å få tak i disse edle dråpene fra eple- og jordbærprodusenten fra Egge Gård.

– Kan jeg bestille syv flasker? To til polet på Stjørdal og fem hjem til Porsgrunn?
– La meg ta en bestilling om gangen, så jeg ikke blir stresset, svarer Vinmonopolets medarbeider med litt oppkavet stemme.
– La meg få navn og telefonnummeret til Stjørdalbestillingen først, så trenger jeg nummeret i Porsgrunn.

Jeg roer meg, fokuserer, legger frem detaljene, behersket og beroligende .
– Er flaskene i boks, spør jeg to ganger før hun rekker å svare.
– Ja, der var det i orden, svarer hun.

På syv minutter sikret vi oss to pluss fem flasker med de boblene dråpene fra Lier kommune. Det norske Champagneeventyret har startet og vi er ombord.

Fakta:
Feilmeldingen det refereres til, kom selvfølgelig aldri opp på hverken min eller noen andres skjerm. Men det kom en feilmelding og den var hverken morsom eller dum. Bare kjølig og irrelevant.  Det er visst heller ikke lov til å skrive gylden lenger, men en champagne kan aldri bli gyllen – ei heller stemmen som reddet de gyldne dråper for oss.

Stjerne Flora 2006.
Den gylne rav fargede vinen ligger tungt i glasset. På det slitte kjøkkenbordet, som står ved vinduet, og vender mot den lille kirkegården, ligger en snobbete vinopptrekker med en fuktig kork. Våt, der den har vært i kontakt med vinen til Maria Pia Castelli. Dette er ikke en vin for pyser, den har sterk personlighet, søker et åpent sinn, satt sammen av fire ulike druetyper som den er. Kompleks og rik både på lukt og smak, med et lett oksidasjonspreg – kan den minne om en Jura vin.

Stella Flora erstatter Nordlyset hjemme hos meg.

Noen ettermiddager er det greit å sette seg ved et bord, åpne en flaske vin, la den lufte seg, fylle opp et stort vinglass, snurre innholdet rundt og la det gli over sideveggene i klokken. Sette frem en liten asjett med skinkerull fra Norge og en atten måneder gammel pecorino ost fra Le Marche. Villa Funari lager ikke osten selv, men kjøper den fra lokale produsenter og legger dem til lagring i sin egen kjeller. Når smakene sitter, legges de ut for salg. Denne osten er et lite mirakel med en fuktig kjerne og smaker, som gjør den til en velkommen gjest ved mitt bord. Den passer som hånd i hanske med denne gylne vinen fra Azienda Agricola Maria Pia Castelli. Stella Flora 2006 selges dessverre ikke i Norge, men for alle som liker en hvitvin med karakter – dere må smake denne lille hemmeligheten fra Monte Urano, i Le Marche.
En novemberdag i 2014.

Fakta:
Stella Flora lages av Pecorino, Passerina, Trebbiano and Malvasia. Årlig produksjon ligger rundt 1200 flasker. Det mangler ingen nuller, den lages i et lite opplag. Først 18 måneder på eiketønner, før den får 18 måneder på flaske. Den gyllne fargen skyldes, at den ligger 15 til 20 dager i kontakt med drueskallet. Dette er en hvitvin laget på rødvinsmåten, lang skallkontakt gir mørkere farge enn normalt for hvitvin. Maria Pia kaller det allikevel en hvitvin, og ikke en orangevin.

…kjenner dronningen komme…

Du vet du er en god kunde når du blir spurt om osten er god nok. Spesielt når de spør om jeg har noen forslag til forbedring. Hva svarer jeg? Jeg har ingen anelse, kjenner bare at dette er en ost jeg vil ha mer av og svarer: Tu formaggio e perfetto. No lo cambi. C’e un amore nuevo. Osten din er perfekt, som den er. Det er en ny kjærlighet.

Den nye kjærligheten - ung pecorino.

Den nye kjærligheten – ung pecorino.

Jeg vet ingenting om osteproduksjon, men jeg vet mye om å spise oster. Spesielt pecorino og parmegiano regiano. Før vi får bestilt noe som helst på Villa Funari i Servigliano, får vi en asjett med fire fine skiver pecorino ost. Den smaker lett syrlig, og bærer preg av å være ung. Syv måneder er den lagret i Villaens kjeller. Restaurantdriveren forteller at det er et smaksskifte nå, fra de tørre veldig vellagrede ostene til litt friskere og mykere oster. Den eldre generasjonen som likte ostene knallharde og støvtørre, er selv i ferd med å bli til støv. Ungdommen som vokser opp, vil ha en mykere og yngre ost. En litt friskere – de strammeste ostene er ikke like populære blant den nye generasjonen. Selv foretrekker jeg ostene et sted i mellom de yngste og mursteinene.

Regnvåte montepulciano druer - Regina del Bosco.

Regnvåte montepulciano druer – Regina del Bosco.

Når jeg får vite at osten har ligget i druerestene til en av mine absolutte favorittviner er jeg solgt. På utsiden av osten er det fortsatt levninger av muntepulciano druene, alt det som er igjen etter at druesaften har forsvunnet over på nye franske eiketønner. Vinen er Regina del Bosco fra Fattoria Dezi – Skogens dronning. Montepulciano in purezza som italienerne sier, hundre prosent montepuciano druer. En vin som skapt for en lagret pecorino ost.

Vi spiste godt denne kvelden, drakk 2009 utgaven av vinen jeg noen ganger våkner av om natten. Våkner med munnen full av smaker som ikke er der lenger – fantomsmaker. Kjenner dronningen komme mellom trærne i det solen sakte går ned over de hvitkledde fjellene. Hun fyller munnhulen min med alt det hun har av kraft og etterlater meg med smaken av tobakk, lakris – dype mørke bær fra en skog som aldri har følt øksebladenes kalde stål.
Servigliano 13. april 2015

Fakta:
Druebildet er tatt november 2013. Dessverre er ikke vinene til Fattoria Dezi tilgjengeligi Norge.