Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Hardy’ category

…med lukkede øyne…

 

I dag tente vi det tredje lyset for tredje søndag i advent. Det minner meg om en historie som har ligger i bakhodet en stund. Det må være førtifem år siden. Det var meg og Victor, nabogutten. Han bodde rett over gangen i blokkleiligheten vi flyttet til på Heimdal, utenfor Trondheim, då jeg nærmet meg to år. Det var den første lille drabantbyen, som vokste opp utenfor trøndernes hovedstad.
Vi har sneket oss inn i det runde teltet, som minner litt om et lite sirkustelt. Teltduken står stram under energien, som velter ut av alle de voksne menneskene som strekker armene i været, mens blikket er festet på det lille podiet, i den andre enden av teltet. Vi sniker oss langs ytterveggen, for å se hva som får alle disse menneskene til å rulle med øynene og bable usammenhengende i vei, ispedd et og annet hallelujarop.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Victor er et år yngre enn meg, men har to eldre brødre, som har en finger med i det meste som skjer i Heimdal. Familien er kommet ned fra Finnmark. Herr Pedersen, er som faren min, offiser i den norske handelsflåten. Vi bor i en blokk full av sjømenn. I første etasje, bor det en sveisen dame, mannen hennes seiler også. Det er noe ved henne, som vekker min interesse.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Victor, stopper opp, snur seg mot meg og holder seg for munnen. På scenen står en eldre mann med skjegg, hånden hans hviler på hodet til en voksen dame og han prater i et, mens forsamlingen bryter ut i spontane rop. Noen av menneskene rister svakt, med lukkede øyne, vugger frem og tilbake. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt redd. Det er varmt i teltet, lukten av svette menneskekropper og alle de umotiverte utropene, minner meg ikke om de voksne menneskene jeg har i livet mitt. Jeg drar i armen på Victor og vi toger sakte ut mot det stedet duken er litt løs nede ved gresset.

Ute er det mørkt, og kaldt. Det er antydning til frost på bakken. Vi begynner å gå hjemover, legger teltet bak oss – det gløder i mørket – lyden av menneskemassen følger oss enda lenge. Langt forbi jernbanelinjen vi krysser, før vi passerer matbutikken og Esso stasjonen. Victor, som jeg en gang lurte til å legge tungen på dørhåndtaket på en butikk. Det var ikke tungespissen han stakk bort, men hele den øvre delen av tungen. Det var den gangen det var virkelig kaldt og vi gikk med hjemmestrikkede ullunderbukser. Han fikk panikk, da den ikke løsnet igjen. En tunge rommer mye blod.

 

Fakta:
Historien er så riktig fortalt som det lar seg gjøre førtifem år etter at det skjedde. Det var noe med de menneskene som underkastet seg noe, som lå langt utenfor de gullstjernene jeg samlet på søndagsskolen hver søndag

…vi forlot åstedet…

 

Det finnes mange måter å oppnå sjelefred på. En av dem er tilståelse. Rope det ut over den nye torgplassen til alle som gidder å høre på. Det er det jeg gjør nå. Skriker det ut: Jeg er skyldig!

Vel vitende om at foreldelsesfristen er gått ut for lenge siden, kan jeg nå bekjenne mine synder. forsider

Det var en varm sommerdag. I fellesferien. Vi hadde syklet opp for å spille fotball på stadion. Det var ikke lov, men vi gjorde det noen ganger. Drømte om brølet fra tribunene, når vi dro en elegant finte eller på mirakuløst vis slo en tunnel. Dette var lenge før Zidane viste frem sin piruett stående med en fot oppe på ballen. Fotballen var litt enklere på søttitallet.

De fleste var dratt. Vi var tre igjen. Vi sto i skyggen av den ene kiosken, som sto utenfor tyskerbrakka, som ble brukt som garderobe. Husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje var det det klassiske sett-upet? Jeg vedder på at du ikke tørr?

Jeg sparket uansett ballen mot vinduet på kiosken, men traff stolpen mellom to vindusflater. Vi løp etter ballen, stoppen den, driblet tilbake, løftet den opp og jeg sparket hardt. Det hardeste jeg kunne med mine sorte fotballsko med gule striper. Det singlet i glass. Vi så på hverandre, kiket oss rundt. Ingen å se. Glassrestene ble fjernet og en av oss hoppet inn, åpnet fryseren og tok ut en hel eske med kroneis. Vi forlot åstedet, som om vi hadde selve djevelen i hælene.

Vi spiste eska tom. Det var tre av oss. Rune og meg og den litt eldre Tore. Dagen etter møttes vi igjen. Vi ville ha mer. Vi syklet opp til stadion igjen, hadde med oss en fotball. Det var fortsatt folketomt. Det glassløse vinduet gaper mot oss, lokker oss nærmere. Vi later som om vi ikke ser det, men trekkes mot det til vi står der med enda en iseske i hendene. I løpet av den helgen kom vi tilbake gjentatte ganger. Vi spiste is til magene sto som ballonger, tunga ble så kaldt at den truet med å ramle ut av munnhulen. Vi begynte å krige med is. Kastet halvspiste is på hverandre. Vi spilte alle tre fotball for Odd, på lilleputtlaget. Når vi dukket opp på treningen etter ferien, var det med en viss spenning i magen. Hadde de funnet ut hva vi hadde gjort? Stod det skrevet i ansiktene våre, at vi var simple innbruddstyver?

Jeg vet hva du kommer til å si nå. Er ikke du en av Hardy-guttene? Skal ikke du liksom være en av de gode. Jeg vet, prøver jeg, nesten på gråten, men jeg har en mørk side. Det er ikke alltid slik det fremstår i bøkene at kjeltringer er kjeltringer, noen ganger er de også smultringer. Smultringer? Ja, smultringer er gode de. Men skjønner du ikke hva jeg vil frem til. Det er nyanser av grått der ute, det var det for meg også, da jeg vokste opp. Det har det vært lenge før det ble bøker av det. Ja, Jesus var ikke bare god han heller, var han vel?

Fakta:
Kanskje har jeg flere bekjennelser på lager? Følg med på bloggen min, kanskje kommer jeg med avsløringer som vil sette flere av samfunnets støtter, i Skien, i et lite fordelaktig lys. Skulle det skje noe med meg, så vet dere hvor dere skal lete. Følg pengene.

Andre bloggposter fra min tid i Odd:
I rasende fart 

Vi syklet fra Falkum og ned til byen, forbi Stevneplassen, videre mot Lundedalen, opp forbi Tabernaklet og mot Lie. Der begynte moroa. De snødekte veiene ned mot Hjellen var såpeglatte, men snømengden gjorde det lettere å bremse. Vi tok Liegata ned forbi parken jeg aldri husker navnet på. Tråkke på litt ekstra ved inngangen til parken, der det er rimelig bratt og lot det stå til. Det var om å gjøre å få stoppet syklene, før vi sklei ut i den sterkt trafikkerte Hesselberg gata. En sladd var den vanligste måten å bremse på. Inn med bakbremsa, et bein nedi snøen. Det gikk bra den gangen også, som bildet viser. Vi ble fotografert på vei opp igjen, på vei hjem til Falkum.

Tre Falkumgutter. Fotografert av Vardens fotograf i Prinsessegata i Skien. Rett utenfor der Varden hadde sitt hovedkontor, da bildet ble tatt. Fotografen, navnet står ikke på bildet, så oss fra et av vinduene i avisens redaksjonslokaler, grep kamera og føyk på dør for å få et enkelt oppslag i avisa. Det var den gangen aviser, av Vardens størrelse hadde egen fotoavdeling.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Fra venstre Jørn Hardy med Manchester United skjerf i halsen, Stein Bostad (uten dusk) og Roger Hardy med seilerstøvler og kombisykkel. Alle tre med tidsriktige polvotter, kort boblejakke og sleng i buksene. Slengen i buskene er skjult i støvlene, men jeg kan love at den er der.
Skien en gang på begynelsen av 1970-tallet.

Fakta
Litt usikker på hvor stekt trafikkert Hesselberg gate var den dagen, men en og annen bil passerte. Må innrømme at jeg også er usikker på ruta vi sykla ned til Skien sentrum, men den ruta jeg beskriver er den mest sannsynlige.

…en aning rødt…

Jeg ligger på gulvet og stryker meg over magen, da jeg kjenner en utvekst. En ru liten sak, som ikke har vært der før. Jeg prøver å bøye nakken og ryggen slik at jeg kan se det, samtidig som jeg trekker magen så langt inn det lar seg gjøre. Den er brun. Jeg kommer meg opp og går inn på badet, ved hjelp av speilet på veggen ser jeg, at det er hva jeg frykter: en flått. Fans dritt. Jeg har aldri hatt flått før, og første gangen jeg er ute i skogen på Sotra, utenfor Bergen, blir jeg offer for den forræderske fanskapen, som sitter i gresset og lurer på en vert, som kan forsyne den med det blodet den trenger, for å leve videre.

Liten jævel på klut.

Liten jævel på klut.

Hva gjør jeg nå, drar på legevakta, mens den fortsetter å spise seg innover i kjøttet mitt. Jeg har ingen pinsett eller spesialverktøy for fjerning av flått. Opp gjennom årene har jeg fjernet en og annen fra Fritz, puddelen vår. Det er rart hvor mye større de blir etter å ha sittet og sugd blod en stund. Jeg bestemmer meg for å fjerne den med mine egne fingre. Heldigvis har jeg ikke klipt neglene på over en uke, og de får gått tak i den lille skapningen. Jeg vrir så mye jeg greier, før jeg trekker den ut. En liten dråpe blod følger med og faller uendelig sakte ned på baderomsgulvet, mens jeg studerer den lille dritten jeg holder mellom fingrene. Det ser ut til at jeg har fått med meg alt. I speilet ser jeg at såret, den etterlater, er en aning rødt, der den var i ferd med å grave seg inn. Jeg kjente ingenting. Antakelig sprøyter den inn et bedøvelsesmiddel, før den begynner å spise seg gjennom huden.

Borreliabæreren.

Borreliabæreren.

Jeg legger den på en klut og tar noen nærbilder. Kjenner på såret, som er litt ømt. Hva nå? Er jeg full av borrelia eller er jeg en av de heldige som slipper unna den skumle nervesykdommen?

Jeg kjenner det med en gang Gina legger seg bakover. Vi er i fritt fall på dansegulvet. Det er snakk om mikrosekunder, før vi deiser i parketten. På mirakuløst vis greier jeg å vri meg, slik at jeg lander underst. Det er det menn skal gjøre – eller hva? Ta støyten!

Dette er dans!

Dette er dans!

Det som skulle bli en elegant tangodipp, ble en danseglipp. Men hvem bryr seg, det er fest, det er femtiårslag og vi har invitert en mengde venner på mat, vin og kaker – i kveld fester vi med hæla i taket og ryggen i gulvet.

De andre på dansegulvet strømmer til. Når du er i femtiåra er du faresonen for hjerteinfarkt og hjerneslag. Det er det folk tenker. Her er en fyr som trenger litt hjertemassasje, der han ligger på gulvet med dama over seg og danseskoa i været. Ring 112. Her må det gjenoppliving til, når alt jeg ønsker er å være snill til et hjerte som er tro – Don’t Be Cruel…også videre…

Det er oss i hjørnet!

Det er oss i hjørnet!

Gina feira femtiår, nesten et år etter at hu fylte år. Har du bursdag på Lillejulaften, er det sånn det blir. Forberedelsene gikk over flere uker, små detaljer ble forberedt hjemme, lys ble påsmurt lim og rulle i grønne småstein, servietter ble til små dusker, lyslenker ble montert, hvite duker og vinkjølere ble leid, diskolys plugga inn og lyset dempa ned til skumring– aldri har Sunjordet Klubbhus sett bedre ut. Gode venner hjalp med opprigging og nedrigging. Liam sovna på handikapptoalettet og det var helt greit – det funka bra, vi hadde’n på babycall’n.
Porsgrunn 12. september 2015

 

Fakta:
Du fyller femtiår en gang. Det er en magisk grense. Det er da livet begynner, i det du forlater ungdommen. Gode venner sørget for underholdning. To flotte damer danset magedans, en ung dame viste oss hva dans kunne være og to unge jenter tok frem en gammel filippinsk folkedans og selv dansa vi tango. Hva annet kan jeg enn takke alle som hjalp til med å gjøre dette til en feiende flott fest, i et gammel slitent klubblokale, som aldri har sett bedre dager.

 

 

(Scenen utspiller seg på landeveien i en fjellkommune i regionen Le Marche, i den sentrale delen av Italia. Et ektepar, i en leiebil, leter etter en adresse ved hjelp av det siste innen moderne kartteknologi. Ekteparet er i begynnelsen av femtiårene).

fiat500

Roger@: Det her stemmer bare ikke. Det er nødt til å være feil adresse.
Kone: Det var den adressen som kom opp, da jeg la inn adressen Robert sendte meg. Du kan lese meldingen hans om du vil?
Roger@: Vi snakker om to middelaldrende homser fra Brighton. De vil aldri bosette seg her opp ved tregrensa? Vi er snart oppe på snaufjellet.

Kone: Det var denne adressen GPS-en foreslo?

Roger@: Hva mener du, foreslo…?? Kjører vi til en adresse som ligner på Robert og Steves adresse? Den er altså ikke helt lik?
Kone: Den er ganske lik…kan du ikke spørre den damen, om det er her de bor?

(Konen peker mot en dame i sekstiårsalderen, som rusler langs veikanten i en gammel, liten landsby med bygninger som ikke har sett nødvendig vedlikehold på flere tiår. På bena har hun blå crokks. Roger@ kjører litt frem, stopper bilen, sveiver ned vinduet og spør på italiensk).

Roger@: God morgen! Kjenner du et engelsk homsepar, som bor i denne landsbyen?

Lokal dame: Engelsk? Homser… Nei, det bor ingen utlendinger i denne landsbyen. Jeg kjenner alle her, dere ser jo selv hvor få hus det er. Har dere adressen?

Roger@: (Leser opp en lang italiensk adressen på brukbar italiensk).

Lokal dame: Dere må snu bilen og kjøre helt ned til Amandola. Ved Bella Napoli, tar dere til høyre og kjører mot Montefortino. Denne adressen hører hjemme der et sted. Dere er nok på ville veier her oppe i fjellandsbyen vår.

(Den lokale damen ler, ønsker lykke til og vinker, mens Roger@ snur bilen, girer ned og drar på gjennom landsbyen, mens blomstene i veikanten bøyer seg i dragsuget etter leiebilens akselerasjon).

Roger@: Dette var slett arbeid. Du har jo akseptert feil gateadresse. Vi er nå i nabo kommunen.

Kone: Du kunne jo ha undersøkt selv, du hadde tid til det.

Roger@: Tid. Det er jo du som vil ut til kysten og drikke formiddagsmojitos – ikke jeg. Jeg ønsker ikke å blande meg inn i dine saker.
(Leiebilen tar svingene fint. Det kviner i gummi, i det bilen styrer inn og ut av krappe svinger nedover mot kommunesenteret Amandola. Lukten av svidd gummi blander seg med luktene av svidd ekteskap. En ubekvem stillhet hersker i bilen. Konen setter på radioen og kupeen fylles med italiensk radioreklame, for en hemoridekrem).

Kone: Å Gud, må du kjøre så fort og så nærme kanten?

Roger@: (Lettere irritert). Vi er jo allerede en halvtime på etterskudd. Det er ikke bra å la andre vente på oss. Vi er alltid for sent ute.

Kone: De er jo vant til det nå.

(Det rasler hissig langs bilsiden, i det bilen feier innom kantblomstene, som slår mot siden av kjøretøyet. Fuglesangen blant trærne drukner i motorlyder og en irritert mumling fra sjåføren og en kvinnelig GPS-stemme, som ber sjåføren snu bilen og kjøre tilbake, dit den kommer fra).

Roger@: Legg den GPS-en vekk. Slå av den stemmen, før jeg tørner. Den er like ubrukelig som dine adresseundersøkelser.
Kone: Ikke skrik til meg. Det er ikke min feil at GPS-en ga meg feil adresse.

(Giret havner plutselig i første gir og motoren gir fra seg et hvin av smerte).

Roger@: Greit, la oss glemme det hele. Der står bilen til Monica. Robert og Steve sitter i baksete. Ha en fin dag ute ved kysten. Nå trenger jeg en munnfull fjelluft og litt melkesyre i beina.
Kone: Ok, honey. Ha en fin dag du óg.

(Scenen ender med at konen går ut av bilen og møter parets felles venner, som er overaskende imøtekommende tross i at de har ventet førti minutter på paret i bilen).

Fakta:
Siden norsk presse for tiden er inne i en selvransakelsesdebatt må jeg få lov til å presisere: Denne bloggposten inneholder ingen plagiat eller avskrift av andres skrifter. Den er til og med selvopplevd.

…de små reisene…

Da min mor døde for to år siden, forsvant også familiens siste naturlige samlingspunkt. Nå er det opp til de fire Hardy-brødrene å ta egne initiativ til familiesamlinger. Fredag kveld var en flott sommerkveld. Grillen var varm. Fyrt opp med kull og knusktørr ved fra egen garasje. Ingen tennvæske, bare naturens egen energi. Tre i to former. Kull og ved. På grillen la jeg min kones filippinskmarinerte nakkekoteletter og Tomi’s fantastiske pølser.

Tatoveringer og såpebobler.

Tatoveringer og såpebobler.

Det hjemmesnekrede hagebordet ble utvidet med et kjøkkenbord og vi fylte på med de stolene vi fant. En umake blanding, akkurat som de tre generasjonene med Hardy-avkom, som fylte dem opp. Ovnsbakte poteter med timian, rosmarin, olivenolje, smør, salt og pepper og den orange squashen, som mest av alt ligner på et gresskar eller en inka hyllest til mannens fallos.

klatretre

Leander fikk klatre i sitt favorittklatretre, Oliver fikk blåst såpebobler, Benjamin viste frem gipsen sin, Silje dro opp skjørtet og viste frem sine falske tatoveringer, Martine tok med kjæresten og sin viltre Holmestrandbror, Kaja var bare grei, Trine og Espen kom med Liam, som viste frem sine lekesko og supermannkostyme, Ketil hadde sine nye briller på nesen, Bent kom med sin Kate, og TJ tok turen fra Rjukan, Gina lurte på hvorfor jeg hadde tatt ut kjøkkenbordet, og jeg – fikk all grillrøyken i øynene. Har jeg glemt noen nå, får jeg redigere dem inn i ettertid. Fritz, det er sant, han skrapet forsiktig på min venstre legg og ble belønnet med både en bit kotelett og en pølsesnabb!

Nesten alle rundt bordet.

Nesten alle rundt bordet.

Og hagen var vakker. Rosene, timianen, pioniene og den siste blomsten jeg ikke vet hva heter (den store blafrende orange ved gjerdet) viste seg alle fra sin beste side. Slik er det ofte: de små reisene er de fineste. Rett over kommunegrensene fra Skien og Bamble til Porsgrunn og en liten middag sammen med familie, og en runde i vår felles mytologi. Vitser og minner bare vi, kan le oss skakke av, som fremstår tomme og platte for de som ikke var der, da det skjedde, men for oss, er de limet som holder familien sammen.
Porsgrunn 30. Juli 2015

…passe myk divan…

Da jeg flyttet inn i Helleberggata nummer fjorten, for ti år siden, beholdt jeg de to bærbuskene som står ved gjerdet mellom den lille eiendommen  og kirkegården. Det var en ripsbusk og en solbærbusk, som for tre år siden fikk selskap av en stikkelsbærbusk. Det er de samme tre bærsortene som var plantet i min bestemors hage på Nord-Statland, en liten plass i Nord-Trøndelag. Sommerdesserten var modne rips og vaniljesaus. Den desserten fulgte min mor gjennom hele livet. Vi vokste opp i Skien, det første som ble plantet i den hagen var tre ripsbusker, som ble høstet og bærene plassert på middagsbordet sommeren gjennom. Det stod alltid modne rips i en skål i kjøleskapet, sammen med en kartong eller to med fabrikklaget vaniljesaus.

Porsgrunnsrips.

Porsgrunnsrips.

Rips er en sjelden gjest på mitt middagsbord. Andre desserter har funnet veien med hjem og erstattet bestemors ripsdessert. Nå er det nabolagets fugler som forsyner seg av de modne bærene. Samme hvor mye sol ripsene får, beholder de alltid den deilige syrligheten min mor elsket.

Det hender jeg glemmer de tre buskene helt, men når jeg ser dem igjen, bringer det minner om de våte trøndelagssomrene. Vi sprang ofte rundt det gamle trehuset, som barn springer for å kvitte seg med overskuddsenergi. En gang sklei jeg, i det regnvåte gresset, på vei rundt et hushjørne, falt med beina opp i luften, slo hodet i en metallboks, som beskyttet stoppekranen på vanntilførselen, men ikke bakhodet mitt. Resultatet ble en hjernerystelse og en kul på størrelse med en høstmoden potet. Plasteret på såret var at jeg fikk lov til å legge meg på divanen i kammerset, som ellers var reservert for middagslurene til min morfar. Der sto det også et bord hvor vi kunne sitte og tegne regnværet bort eller spille et slag kort. Da gikk det i twist, mattis eller kasino – om vi kun var to spillere. Men fallet førte til at jeg måtte hvile, og for all del ikke sove. Har du prøvd det? Legge deg på en gammel og passe myk divan, uten å la deg lede inn i søvnen?
Minnenes bok.

Nå vet jeg hvorfor øl er godt. Skal tidlig drikkes inn, som god øldrikker skal bli. Fem år og bunn i været. Skål! Faren min er slankere enn jeg husker ham, men alltid med en sigarett mellom fingrene. Han røyka rullings. Kjøpte ikke de små pakkene, men metallboksene. Tiedemanns Gul nummer 3. Før en røyk var ferdig røykt, var en ny på vei. Husker ikke så mye mer enn det bildene forteller meg, om turen over til England og besøket i London. Fra senere turer husker jeg alltid Skipper Hardy ved skrivebordet, høyre fot på en utdratt skuff, innhyllet i røyk, sigaretten i munnviken, to pekefingre hammrer løs på en gammel, slitt skrivemaskin, fargebåndet som henger seg opp, øyne som myser, prøver å blinke vekk røyken, røyken som fyller lungene.

Når broren min og jeg reiste sammen, hadde vi alltid et lager med sjokolade og Wrigley Spearmint tyggegummi, eksportflasker med coca cola og solo. Det var ganske greit.

1968 i Polaroidens tegn.

1968 i Polaroidens tegn.

Polaroidene på denne siden viser hva 1968 handlet om for meg. En blå cowboyhatt med vid brem, en sølvglinsende seksløper, slips på pub og mora mi med rødt pannebånd. Hadde hun en brødskalk under håret? Den blå bussen med avrunda tak og de rå pyntelistene, som vi reiste fra Risør til Gjerstad med. Gjerstad – hva skulle vi der? Bildet av meg og de andre barna, som besøkte sin far (eller mor, sannsynligvis ikke) ved en av lukene på M/S Diala. De rustikke lukeplankene. Hvor liten Motorskipet Diala egentlig virker? Men den gang, var det en stor og spennende verden. En verden i bevegelse mot ukjente havner.
Juni 1968 Kaptein Miki, fra minnenes bok.

 

 

…havet som omgir…

Kristian Hardy fra Værøy meldte seg inn i Unionen i mars 1928. Innmeldelsen skjedde i Narvik og kostet fem kroner. Siden betalte han medlemskontingent frem til og med juni samme år. Så følger femten stempel med Arbeidsløs. Oktober 1929, ser det ut til at Kristian forsvinner ut av Unionen. Sannsynligvis reiser han hjem til Værøy og ror fiske. Kanskje savner han sin førstefødte sønn John Rudolf Hardy, som ble født i oktober 1927?
Dette er en bok som stiller spørsmål. Hvordan var det å jobbe nede ved fyrkjelen i et dampdrevent skip? Skuffle kull inn i det varme helvete, der kullet ble omgjort til energi, som drev farkosten fremover? Drømte han seg tilbake til den nakne øya – Værøy – ytterst i havgapet, utenfor Lofotveggen?

Matroser og fyrbøtere!

Matroser og fyrbøtere!

Faren min var ingen historieforteller, men det hendte jeg greide å dra noen små anekdoter ut av ham. Fortellinger fra rorbua der han som syvåring sto på en gammel trekasse og egnet linekroker. Grep de små fiskestykkene med ufisk, hukket dem inn på de blanke krokene, la det forsiktig ned i stampen, lagvis, varsomt, slik at krokene ikke skulle vikle seg inn i hverandre, når linene ble matet ut i det mørke havet som omgir Værøy på alle kanter.

Arbeidsløs!

Arbeidsløs!

Blant de etterlatte papirene etter faren min fant jeg en gammel fagforeningsbok tilhørende min farfar, som jeg aldri fikk møte. I Kristian Hardys fagforeningsbok står følgende øverst på en av sidene:

Agitér norske Matroser og Fyrbøtere! – Forener Eder!
Medlemsbok for Norsk Matros- og Fyrbøter- Union.

Det var like viktig den gangen som det er i dag. Sammen er vi sterkere enn om vi står alene. Kapitalen er like sulten på billig arbeidskraft, som den alltid har vært. Selv i Norge blir de rike rikere, og vanlig arbeidsfolk må sloss for å beholde hardt tilkjempede rettigheter. Arbeidsmiljøloven er under press – forsvar den!

Agitér Arbeidsfolk – Forener Eder!
Første mai 2015, Oseberg Øst, Nordsjøen.