Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Asia’ category

Hun gjør som jeg ber om, går til hyllen med alle de store te-boksene. Leter litt, tar ut den rette og rister lett på den.
– Er de mange som kjøper Pu-ehr te av deg, spør jeg lettere henslengt.
– Nei, det er det ikke, svarer hun kontant.
– Er vi kanskje de eneste i Porsgrunn, spør jeg så.
– Neeei, hun drar litt på det; det er en eldre dame og en yngre mann, som også kjøper litt av det i blant. Det er jo en litt spesiell te, legger hun til.
– Nettopp, svarer jeg. Vi snakker om teens Barolo – kongen av te.
– Den smaker jo litt jord, svarer hun.
– Det er jordtonene, som gjør den god, svarer jeg.

Hun setter posen med 200 gram på disken og spør om jeg vil ha noe annet. Jeg ber om en oolong-te, betaler og går hjem igjen.

Porsgrunn hadde ifølge SSB 35 755 innbyggere i januar 2015. Det betyr at vi er blant 0,14 promille delen av Porsgrunns befolkning (når jeg inkluderer min yngste datter blant Pu-ehr drikkerne, hun er litt av og på, men…), som drikker denne ukjente te-varianten i byen vår.

Det får meg til å lure på hva som skjedde med den lille gutten, som vokste opp med en gul tepose i koppen. Det ligger mange år mellom den gule Lipton posen og den smekre hvite tekoppen på frokostbordet mitt. På den annen side, så drakk jeg ikke Barolo den gangen heller.
Lørdag 23. april 2016
Roger@

Faktaboks:
Teposene ble kjøpt på Kaffe og Thespesialen i Porsgrunn.

Wikipedia, på engelsk, forteller:« Pu-erh or Pu’er is a variety of fermented and aged dark tea produced in Yunnan province, China.[1] Fermentation in the context of tea production involves microbial fermentation and oxidation of the tea leaves, after they have been dried and rolled».

« Scientific studies report that consumption of pu’er tea leaves significantly suppressed the expression of fatty acid synthase (FAS) in the livers of rats; gains in body weight, levels of triacylglycerol, and total cholesterol were also suppressed». Det hevdes også at den fører til vektreduksjon…

Jeg leste det først i VG: «Nordmannen Kjartan Sekkingstad ble sent mandag kveld norsk tid kidnappet, fra feriøya Samal, helt sør på Filippinene».

Februar 2013 leide vi en banca i Davao City og seilte rundt sørkysten av Samal eller Island Garden City of Samal, som den offisielt heter. Vi var rundt tyve personer som gjorde strandhogg på hvite sandstrender, kjøpte fisk fra lokale fiskere, fikk den grillet og spiste medbrakt mat på denne vakre ferieøya, utenfor storbyen Davao City.

Samal Island, utenfor Davao City på Filippinene.

Samal Island, utenfor Davao City på Filippinene.

”De bevæpnede kidnapperne bortførte fire personer, deriblant nordmannen Kjartan Sekkingstad (56)”. (fra VG 22. september 2015)

Vi tilbrakte hele dagen langs kysten av øya, badet, solet oss, sov i skyggen av palmetrærne og min kone lurte på om vi ikke skulle kjøpe oss en eiendom der, som vi kunne bruke når vi ble pensjonister.

Gina med fire militære i 2008, Mindanao, Filippinene.

Gina med fire militære i 2008, Mindanao, Filippinene.

De siste ti årene har konfliktene sør på Filippinene sakte normalisert seg etter lang tid med konflikt mellom spesielt muslimske opprørere og de sentral myndighetene. I 2014 ble en fredsavtale undertegnet mellom myndighetene og Moro Islamic Liberation Front, som skapte håp om en fredeligere sameksistens. I går kveld ble dette håpet ødelagt av en annen aktør i Filippinenes politiske spill, da elleve angivelige medlemmer av den kommunistiske opprørsbevegelsen New Peoples Army, NPA, snek seg inn på et feriested og tok med seg fire gisler.

I februar 2008 giftet vi oss i Davao City, i løpet av de fire ukene vi var på Filippinene besøkte vi Samal fire ganger. To netter bodde vi på luksushotellet Pearl Farm, der jeg hver morgen bare skled ned i havet og svømte med småfiskene, som likte seg under strandhytten vår, der den hvilte på solide påler ute i vannet.

Aftenposten skriver at Sekkingstad er daglig leder ved ferieresorten Oceanview Marina.

Jeg vil aldri kjøpe et feriested i et land med så store sosiale forskjeller som det er på Filippinene. Det er et stort og uoversiktelig land med mange ulike folkegrupper og sosiale problemer. Et land som alltid har hatt politikere som har melt sin eget kake og ikke gjort nok for å jevne ut de økonomiske forskjellene mellom folk. Jeg har mange gode erfaringer fra dette vakre landet og de fine menneskene som bor der, men det er fortsatt mange problemer som må løses på Filippinene, før landets innbyggere kan leve et trygt og godt liv.
Bergen 22. september 2015

Fakta:
Ifølge Wikipedia antar den Filippinske hæren at NPA har rundt 3200 soldater under våpen. NPA ble dannet i mars 1969 og er det Filippinske kommunistpartiets væpnede gruppering.

Les også bloggen:  Flyvende miniputter fra en reise på Mindanao, der jeg ble frarådet å sitte foran i vanen vi leide på grunn av faren for kidnapping. Kanskje ikke så dumt allikevel?

…kinesernes redsel…

 

Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne en sitring i bakken. Den vokser. Snart kjenner jeg vibrasjonene fra tusener av hestehover som dundrer mot bakken. Muren begynner å riste svakt under trykket fra hestene som flommer ned fra mongolenes hjemland. Redselen i muren flyter opp i min egen kropp og jeg må slå øynene opp for å bli kvitt bildene, som følger med villmennene fra nord. Blingser mot høstsola, som fortsatt er varm nok til å irritere øynene mine.

Naturen og menneskene har i løpet av hundrevis av år tatt tilbake muren bit for bit. Grunnmuren står fortsatt stødig, men brystvernet og mange av vakttårnene er fjernet stein for stein. Kanskje har de fått nytt liv som grisehus eller en benk utenfor et lite hus på den kinesiske landsbygda. Eller kanskje er det en lokal bonde som har fått en ny stuevegg. Når jeg kikker ned på muren og lar øynene følge den gjennom landskapets kurvatur, aner jeg dimensjonene av kinesernes redsel for hordene som veltet inn over midtens rike fra nord, og brakte med seg død og ødeleggelse. En naturkraft som ikke lot seg stoppe, umettelig i sin trang til å ekspandere og underlegge seg sine naboer og naboers naboer.

Mongolene mine.

Mongolene mine.

Det sies at muren skal være synlig fra rommet. Kanskje er det bare en vandrehistorie? Spiller ingen rolle. Jeg fortsetter videre opp og ned, sammen med landskapet, til jeg står foran en gruppe mennesker med mongolske trekk. Jeg spør på engelsk og viser med kamera at jeg ønsker å ta bilder av dem, smiler og får smil tilbake. Plutselig hører jeg en grov hylende stemme, snurrer rundt og er redd det kommer en mongolsk rytter med hevet sverd mot meg, men det er bare en tjukkas som kommer springende langs muren. Jeg senker kamera og lurer på hva som skjer. Alle smiler, ingen snakker engelsk. Når han når frem til mine godlynte mongolere, forstår jeg at han ønsker å være med på bildet og når det er tatt, må jeg også fotograferes. Kanskje ender vi opp på hver vår blogg? De i Norge og jeg i hestefolkets hjemland.
Kina 2009

Fakta:
Kineserne bygde en mur for å beskytte seg mot mongolernes  Djengis Khan. Kanskje er ikke muren synlig fra verdensrommet, men den er imponerde å gå langs, opp og ned i den kuperte delen av landskapet. En opplevelse for livet.

…som smeltet kremete ost…


Min filippinske niese kom forstyrtet hjem og fortalte at de solgte durian på den lokale asiamatbutikken til 625 filippinske peso per kilo, eller thailandsk melon, som ekspeditøren kalte den.

På Filippinene selges den i sesongen for 30 – 35 peso. Den trede uken i august feires  Kadayawan Festivalen i hennes hjemby Davao City, helt sør på Filippinene. I realiteten feires den hele måneden. Festivalen er en feiring av naturens gaver – markens grøde.

Under sesongen selges durian overalt i Davao.
– Det dukker opp fullt av små utsalgssteder, mange av dem døgnåpne. Det lages durian-shake, is og alt mulig annet med smaken av denne litt spesielle frukten.

 

Durian: The King of Fruits.

Durian: The King of Fruits.

Durian er en kontroversiell frukt. Det er ikke alle som er like glad i den særegne lukten, som siver ut av den store frukten, når du deler opp. Flere hoteller har forbudt den innenfor sine dører. Det er heller ikke lov å bringe den med på flyplasser.

– Filippinere er kreative, forteller min niese TJ.
– De dissekerer frukten og tar ut frøene og fruktkjøttet, som ligger rundt disse, pakker det inn i plast, surrer tape rundt, inn i et lag avispapir, mer plastikk og tape – alt dette for å hindre lukten i å komme ut. Det er spesielt filippinere fra andre deler av øyriket, som bringer den med seg hjem fra Davao eller utflyttede davoanere.

De som ikke liker durian, blir ofte helt satt ut av den stanken som kommer fra den åpne frukten. De som spiser frukten forteller om en himmelsk smak, en kremaktig og delikat konsistens, som ingen andre frukter er i nærheten av, kanskje litt som smeltet ost. Den blir derfor ofte beskrevet: Smells like hell and taste like heaven. Det er vel slik under alle himmelstrøk, at helten skal gjennom noen prøvelse, før han finner porten til evigheten. Det er meg fortalt at durian kommer både i søte og bitre utgaver.

Av utseende ligner den mest av alt på et middelaldersk slagvåpen. Ut fra fruktens skall står det relativt skarpe pigger. Det er lett å se for seg en fryktet hær av elitesoldater, som kommer etter den første angrepsbølgen i et stort slag og slår rundt seg med det fryktede våpenet: Durian. De som ikke dør av selve slaget, dør sannsynligvis som følge av den stramme lukten.

Min niese forteller også at om du spiser mye durian, bygger det seg opp gasser i magen. Derfor drikkes det ofte cola til, som hjelper til og bringer gassen ut i form av et eller flere illeluktende rap. Den særegne lukten blir også sittende i hendene, men det løses ved å vaske dem under vann med selve frøet, når det brukes som såpe forsvinner stanken, på en mirakuløs måte ned i vasken.

Denne thailandske melonen, som ekspeditøren litt upresist beskrev den, er elsket og hatet over hele Sørøst-Asia. De som elsker den kaller den: The King of Fruits. Nå har den også nådd våre breddegrader. Blir du med på en durian duell?

Fakta:
Bildet er fra Davao City, 15. februar 2008

…fortsatt levende…

– Det smaker som hjemme, sier TJ, min kones niese.
– Akkurat slik mamma ville laget det hjemme i Garcia Heights, i Davao City, krabbe med kokosnøttmelk, squash, massevis av fersk ingefær (må helst være veldig små biter), hvitløk, løk, gressløk fra egen hage, vårløk og den lange røde chillien – (de selger på butikker over hele Norge?).

Krabbelunsj

Krabbelunsj

En tinnboks med kokosnøttmelk og fire krabber. «Just a dash of fish saus». Husk salt og pepper. Smak retten forsiktig til med salt og pepper – ikke pøs på.

– Mora mi ville kjøpt krabbene på markedet. Krabbene i Norge har litt mer kjøtt i seg enn våre, men smaken er veldig lik. De filippinske er kanskje litt søtere og mindre hårete. Skal du sikre deg krabber i Davao, må du stå tidlig opp. De er utsolgt før klokka slår syv. Du må opp før hanen galer, skal du sikre seg noen eksemplarer. De er fortsatt levende, når vi slipper dem opp i woken. Det hendte mer enn én gang, at en krabbe stakk av. Da sprang vi rundt på kjøkkenet, for å få tak i middagen vår. De løp ganske raskt selv om noen av beina var bunnet sammen med hyssing.

Kvelden før spiste vi krabber på den norske måten. Klør ble slått i stykker med en hammer, skjellene ble tømt for innmat og alt ble smurt på toppen av passe tykke loffskiver. Over det la jeg noen skjeve linjer majones, presset litt sitron og for å gi komboen – det lille ekstra – en teskje hvitløksmør, fortsatt varm. Til disse fantastiske smørbrødene drakk vi en flaske hvitvin fra Vittorini, tatt med fra Le Marche – en gave fra den blå regjeringen som gir oss retten til å bringe seks tollfrie flasker hver – til mitt middagsbord (en gave til oss som har råd til å reise). Dette er en hvitvin med «atityden» til en rødvin – en «kick-ass» vin som takler det meste som kommer dens vei.

Nå spiser vi retten som demper hjemlengselen for min kone og hennes niese Tj. De drikker kola, jeg drikker vann.

Ginataang Alimango – kokosnøttmelkkrabbe eller krabbe med kokosnøttmelk. For meg er dette perfekt, en norsk krabbemiddag og en filippinsk krabbelunsj. En smak av sommer og en smak av en lang reise.

Fakta:
Krabbene våre kom fra havet ved Langesund. Filippinerne mine drakk kola til lunsjen. Ikke uten grunn, siden Filippinene var under Amerikansk styre fra 1898 til 1946. Amerikanere overtok Spanias overherredømme over Cuba, Guam, Puerto Rico og Filippinene. Filippinene erklærte imidlertid uavhengighet fra Spania den 6. Juni 1898, og ble kastet rett inn i en krig med De amerikanske stater. Den krigen sluttet offisielt i 1901. Og så videre…
For de som er interessert, så var Morgan Kane på Cuba sammen med T. Roosevelt og hans Rough Riders. De var for øvrig utstyrt med norske Krag-Jørgensen rifler. Det kan du lese om i boken Cuba Libre, av Louis Masterson aka Kjell Halbing. Det er mange veier inn i historieinteressen.

Den blinde mannen går gjennom markedet mens han spiller gitar. Den hjerteskjærende bluesen har ikke mistet noe av sin kraft, selv om den er langt hjemmefra. Filippinerne har sine egne sanger å gråte. Sine egne korrupte ledere å forakte. Sin egen fattigdom å leve.

Blind Man Blues.

Blind Man Blues.

Davao City er hovedstaden på Mindanao, den store øya, helt sør på Filippinene. På nittitallet fikk Davao en ny borgermester. Omtrent samtidig begynte Davao Death Squad –

DDS – å drepe tyver og narkotikalangere. Mer enn tusen mennesker skal ha blitt drept i utenomrettslige henrettelser. Folkets tjenere kaller en av gruppene seg. Folk på gata er ofte positive til DDS. Deres liv har blitt tryggere. Kriminaliteten er nesten utradert. Men ingen av de drepte fikk saken sin prøvd for retten.

Nå er det mange som ønsker Davaos borgermester, som president i øyriket. Ingen andre greier å skape orden i dette mangefasetterte landet. Nå vil de ha mannen som kanskje står bak DDS som president. Han har blitt det siste håpet for mange. Alle de som er lei korrupsjon og inkompetente politikere. Det er ikke rart bluesen renner ut av de filippinske hjertene.

Fakta:
Det er ikke bevist at sammenghengen mellom borgermesteren og DDS er til stede.
For dem som ønsker å lese mer om dette fenomenet henviser jeg til følgende informative artikkel på Wikipedia (engelsk tekst).

…the thunder dragon…

 

Gjesteblogger Mette Sandsmark besøkte fjellandet Bhutan i 2006. Dette er hennes andre reisebrev. Det første finner du her.

Er tilbake i Vest-Bhutan og internettland, etter å ha kjørt på det som finnes av veier i Sentrale Bhutan, med en Toyota Hiace, som aldri kom over andre gir. Bhutan er ikke et land for de som fort blir bilsyk. Har ikke sett andre turister på landsbygda, men er nå tilbake i Paro (byen som har landets eneste flystripe) og her er det noen bråkete amerikanere.

Marked i Bhutan.

Marked i Bhutan.

Bhutan kan ikke beskrives med ord. Det må oppleves. Vi har ikke lov til å reise på egenhånd, men hadde forhåndsbestilt hva vi ville se og hvor vi ville dra. Vi var veldig heldig med guiden vår Karma. Han er en utrolig forteller. Etter et par whiskey tar han helt av. Kanskje deler jeg en av hans historier ved en senere anledning?

Vi dro fra Thimphu i regn, over fjellpass med sludd og snø, ned i daler med fruktblomstring, før det gikk oppover igjen. Bhutan er et bratt land. Vi ser det blir grønnere for hver dag, men nettene er iskalde. Overnattingsstandarden sank raskt i takt med avstanden fra hovedstaden. Elektriske panelovner ble byttet ut med vedovn. Etter en stund var det slutt på all strøm. Det ble parafinlamper og felles iskald do på svalgangen. Men det har sin sjarm det også, da samles alle på det eneste varme rommet – kjøkkenet.

Jeg har kommet ut av tellingen når det gjelder klostre og templer, men de er mange og imponerende. Det er rundt 2500 munker her som lønnes av staten, pluss mange «private». Vi har sett munker spille både dart, biljard og football. Det siste var litt av et syn, der de løp rundt med kappene rundt livet. Her møtte jeg også en buddhistmunk, som spanderte øl på meg.

Ølbrygger i Bhutan.

Ølbrygger i Bhutan.

Jeg hadde lest at tirsdager er alhoholfri dag. Det er feil. Riktignok er butikkene stengt, men ikke alkoholserveringen. Jeg trodde også, at bang chhang var et lokalt øl, men det er hjemmelaget øl. Det eneste ølet som brygges i Bhutan er «Red Panda Weissbier». Vi besøkte bryggeriet, som deler lokale med en osteprodusent. Bryggerisjefen, viste oss rundt i det lille lokalet, forklarte hele prosessen, og var så stolt, så stolt. Og det har han all grunn til, som den eneste i hele Bhutan som kan brygge øl, etter opplæring i Tyskland. Foruten øl er det arra – hjemmebrenten – som blir servert når man kommer inn i et privat hjem. Jeg klarte å drikke den av ren høflighet, helt til den ble servert blandet med eggerøre – en helt ubegripelig kombinasjon. Men det er mye godt indisk øl her, så jeg lider ingen nød!

En helt spesiell opplevelse var en tre dagers fottur i Black Mountains. Og det var litt av et apparat som ble satt i gang for at fem turister skulle komme på tur: Ni pakkhester med en mann og to jenter til å ta seg av hestene. Pluss fem menn til å ta seg av oss. Tre kunne synge, en kunne massere, men alle kunne lage mat.

Det ble en hard start, et par timer i tåke og regn opp til et pass på ca 4000 m.o.h. Der gikk regnet over til sludd. Resten av dagen var stort sett hagl og vind. Endelig framme i campen, rundt bålet, fikk vi den lokale «Highland Whisky», og med hagl store som sukkerbiter i glasset, ble det on the rocks. Det ble en kald natt med lyn og torden, vi er jo i «The land of the thunder dragon». Om morgenen våkner vi til is på teltduken. Men det ble bedre, og neste camp var 1500 meter lavere, litt varmere, uten regn, og en utrolig kveld rundt bålet. Fortsatt med den lokale whiskyen i glasset, og bhutanesiske folkesanger, og gode historier fra livet i skyggen av de høyreiste fjellene. Etter en lang dag sovnet vi i teltet til lyden av «hestemannens» mumlende mantraer – rene vuggesangen. En magisk kveld, som ord ikke kan beskrive, en stemming jeg alltid vil bære med meg.

Kunne fortalt så mye mer, spesielt om menneskene. De herlige ungene, uvante med turister, nysgjerrige og sjenerte på samme tid. Men nå er det kveld, skal tidlig opp i morgen for en dagstur til «Tigers Nest», et kloster halvannen times gåtur opp i fjellet.

Tashi Delek,
Mette Sandsmark, 2006.

 

Fakta:
Bhutan, offisielt Kongeriket Bhutan, er et kongedømme og en innlandsstat i Himalaya, i Sør-Asia. Det ligger klemt inne mellom verdens to mest folkerike land India i sør og Folkerepublikken Kina i nord. Landet er til en viss grad økonomisk og politisk avhengig av India.
Geografisk ligger det på sørskråningen av Himalaya og vannkraft er en viktig næring. Flere store breer i Himalaya tilfører landets mange vassdrag vann, som også er viktig for India og Bangladesh. Flere av landets elver renner sammen med den mektige Brahmaputra, som har sitt utløp i Bengalbukten.
Bhutan er et fjelland og strekker seg over flere klimasoner. Det høyeste fjellet Gangker Punsum berører skyene på 7 570 moh.
Det nasjonale navnet འབྲུག་ཡུལ (Druk Yul) betyr Tordensdrakens rike.
Inntil 1961 var landet lukket for turisme og fortsatt er den veldig regulert.
27. mai 2015 Roger Hardy (basert på opplysninger fra Wikipedia).

Gjesteblogger Mette Sandsmark besøkte fjellandet Bhutan i 2006:

Fra et varmt og klamt, bråkete og forurenset Bangkok, til sol og 12ºC, ren luft og stillhet i Bhutan. Det er fint å være her, en umiddelbar god følelse for ukene som kommer. Vi ble tildelt guide, bil og sjåfør. Guiden, Karma, snakker flytende engelsk og har en flott sans for humor. Sjåføren (skal ikke engang prøve å skrive navnet hans) snakker lite engelsk, men smiler hele tiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå har vi vært to dager i hovedstaden Thimpu (2300 moh). Jeg trodde Bhutan skulle være ganske likt Tibet, bare litt varmere. Men det er veldig annerledes. Hotellet ligger ved en elv, vi har eget bad, varmt vann i dusjen, og varme på rommet. Ren luksus i Himalaya. For ikke å snakke om maten – helt fantastisk. Menneskene har også gjort sitt til å gi oss et nydelig opphold.

Hva skal en by med lyskryss når unge menn dirigerer trafikken med elegante bevegelser? Det ser ut som om de praktiserer tai chi – det er uansett ikke mye trafikk her. Maks fartsgrense i Bhutan er 40 km/t. Det er ikke bare på grunn av de mange svingene, minst 17 per kilometer, men alle kuene som beveger seg langs og på veiene. De flytter seg ikke alltid på grunn av en bil.

Kongen har innført totalt røykeforbud i Bhutan, selv om det ryktes, at han røyker selv, og skal ha mottat sigarer fra Fidel Castro på Cuba. Egentlig er det som i Norge med røykeforbud på blant annet restauranter. Men i tillegg har de forbudt import og salg. Det medfører at sigaretter smugles fra India, selges på svartebørsen, til dobbel pris. Guiden Karma viste imidlertid råd og tok oss med til en luke i en vegg, i et smug – der vi kjøpte sigarettene vi trengte. Vi var ikke de eneste kundene.

Unge gutter i Bhutan.

Unge gutter i Bhutan.

Har opplevd veldig mye på bare to dager i Thimpu. Nasjonalbiblioteket, med bl.a. verdens største bok (alt er ikke størst i USA). Kunstskolen, med tegning, maling, skulpturer, veving, sying – helt utrolig. Nasjonalsporten bueskyting utøves med imponerende treffsikkerhet. De treffer en liten dartskive på hundre og femti meters avstand i sterk vind. En papirfabrikk, selv om ordet fabrikk ikke passer helt, siden alt foregår for hånd i et helt stille rom, uten støyende maskiner. Fra tremasse til ferdig papir, hele prosessen er et nydelig handverk.

Pil og bue i Bhutan.

Pil og bue i Bhutan.

Bhutanerne har sin egen spesielle beskytter. Boligene har malte falloser på veggene, og i alle fire takhjørnene henger det en «flying double fallos». Det mannlige kjønnsorgan holder onde ånder unna.

Språket er helt umulig, Har imidlertid lært et par viktige ord:
Ja betyr te.
Bang chhang er et lokalt øl.

Begge enkle, men prøv f.eks. denne:
«Når går bussen?» = drulkor chutsho godemci kha jou inna.

Thimpu er vakker og verdt et lengre opphold, men etter to dager går reisen videre innover i landet. En dagsreise med bil, vil bringe oss over tre fjellpass til Trongsa. Jo lenger øst, og bort fra hovedstaden vi kommer, jo lavere blir standarden på overnattingene, nettene blir kaldere og vi forsvinner ut av internett.

Tashi delek!
Mette Sandsmark

Portrettet – 04

Kvinnen i bassenget.

Kvinnen i bassenget.

Hun flyter i det blå, lyset bryter fint og tegner mykt. Vektløs. Kroppen strekker seg og krymper. Kombinasjonen av brytning og vidvinkel. Min kone flyter lett som en fjær. Hun bruker en hver anledning til å bevise at Arkimedes prinsipp virker i virkeligheten.

Oppdriftskraften er like stor som den vekt legemet fortrenger

Fysikk og matematikk hører ikke bare hjemme i klasserommet blandt støvete bøker og lærere, som nærmer seg pensjonsalderen. Det er noe vi alle praktiserer i hverdagen, ofte uten at vi er klar over det. Grekeren Arkimedes var fra byen Siracusa på Sicilia, den gangen en gresk koloni. Dette var lenge før Cosa Nostra la sitt klamme grep om sitronenes paradis.

Og siden det er påske og Kristendommens store høydtid kan det nevnes at: Siracusa er nevnt i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 28:12.  Paulus skal vissnok ha oppholdt seg der, i tre dager. Kanskje trengte han en rolig langhelg, for å lade batteriene? Hvorvidt han praktiserte Arkimedes prinsipp eller ikke – er ukjent for meg.

Bildet ble forøvrig tatt i Davao City 30. januar 2013, uten at det har betydning for dagens tekst.

…en hund hyler…

Hun presser nyplukkede, grønne blad mot magen min. Presser, for å drive ut det onde, lukker øynene, sier noe lavt på bisaya. Trykket mot mellomgulvet øker. Svetten siler av pannen. En stor kasserolle med kokende varmt vann står ved bena mine, dampen stiger opp rundt oss. En enslig lyspære henger i taket og gir et dunkelt lys i rommet. En mus piler over gulvet i utkanten av lyset, stopper opp, løfter hodet, værer ut i luften, før den fortsetter inn i skyggen på baksiden av et gammelt piano.

mambo jambo under en enslig pære.

mambo jambo under en enslig pære.

Flere grønne blad på størrelse med en voksen manns hand presses mot magen min, og alle i rommet ler og kakler i vei på filippinsk. Er det nå de kommer med en høne for å fullføre seremonien?

Et teppe blir lagt over hodet mitt. Det er mørkt som i dypet av en oljebrønn. En privat liten badstue midt i den kombinerte stuen og kjøkkenet. En stemme skriker noe uforståelig. Svetten bryter ut igjen. Etter en stund – en liten evighet – blir pleddet fjernet og jeg får en suppetallerken i fanget. Et kyllingbein, noen små, hele fisk, biter av grønn papaya og litt rød paprika svømmer i kraften.

– Dette vil gjøre godt for magen din, sier min filippinske niese, sykepleiersken.

Grønne blad presses mot magen.

Grønne blad presses mot magen.

Griper rundt suppebollen med begge hender. Går over til spisebordet. Drar ut stolen, Setter meg ned. Griper skjeen. Spiser av suppen. Spiser de små fiskene hele. Svelger dem med skinn og bein. Selv øynene følger med. Sluker alt. Svetten pipler frem igjen. Sildrer ned langs kinnet.

Føles magen bedre ut etter den lokale behandlingen for oppblåst mage? Usikkert, men det er i alle fall ikke blitt verre, og suppen er god – et godt kveldsmåltid. Kjenner at søvnen siger på. Armbandsuret viser at Askepottimen nærmer seg. Jeg takker for badstuen, massasjen, behandlingen med urter og den deilige suppen. Reiser meg sakte fra bordet og går til sengs. Søvnen kommer raskt til tross for alle lydene i den filippinske natten, der stemmene fra et utall samtaler driver inn gjennom glippen mellom vinduene og veggen. En hund hyler, en kalkun svarer. Og fiskene svømmer.

Neste morgen spiser jeg resten av nattens suppe.

Filippinene, januar 2014.