Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Ukategorisert’ category

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Jeg tråkker på en kastanje ved PP-Senteret, i Porsgrunn. Fritz og jeg har vært hos veterinæren og trukket tenner. Han er litt ustø etter narkosen, og øm i kjeven med tre tenner mindre, i den fjorten år gamle munnen.

Kastanjer.
Vi nordmenn har ikke samme forholdet til kastanjer som italienere. I området vårt – Le Marche – er det talløse festivaler til ære for kastanjer. Vi besøkte èn av de mest populære i den lille landsbyen Smerillo. De smale svingete veiene er, i dagens anledning, enveiskjørte. En endeløs rekke av biler står i veikanten. Den lille landsbyen er stappfull av mennesker, som knasker på denne italienske delikatessen. I Italia blir det aller meste som kan spises før eller senere en delikatesse, og får sin egen fest. Jeg slipper av Gina i krysset ved inngangen til Smerillo og kjører videre for å finne en parkering. Uheldigvis for henne, som har valgt stil foran komfort, ved valg av fottøy, må jeg parkere nesten to kilometer nede i veien.

Kastanjer.

Vi kjøper med oss noen grilla og en pose friske kastanjer og drar hjem til familien Orazi, hvor vi er invitert på søndagslunch. Vi er som vanlig seint ute, men rekker å spise oss gjennom diverse retter, før David griller de medbrakte kastanjene og vi spiser dem sammen. I de små kaffekoppene er det like mengder sambuca og espresso. En lang søndagslunch med venner skal ha en søt og sterk avslutning.
Smerillo og Santa Vittoria in Matenano 16. Oktober 2016

Fakta:
Familien Orazi ble våre første venner i Santa Vittoria in Matenano. Vi har spist mange luncher og middager sammen med dem. Ofte må vi hjem for å hvile litt etter et overveldende måltid med flere retter og litt vin. Vanligvis drikker vi bestefarens hjemmelagde vin, men årets vinhøst har slått feil for Don David og vi drakk denne gangen min medbrakte Pecorino.

…med lukkede øyne…

 

I dag tente vi det tredje lyset for tredje søndag i advent. Det minner meg om en historie som har ligger i bakhodet en stund. Det må være førtifem år siden. Det var meg og Victor, nabogutten. Han bodde rett over gangen i blokkleiligheten vi flyttet til på Heimdal, utenfor Trondheim, då jeg nærmet meg to år. Det var den første lille drabantbyen, som vokste opp utenfor trøndernes hovedstad.
Vi har sneket oss inn i det runde teltet, som minner litt om et lite sirkustelt. Teltduken står stram under energien, som velter ut av alle de voksne menneskene som strekker armene i været, mens blikket er festet på det lille podiet, i den andre enden av teltet. Vi sniker oss langs ytterveggen, for å se hva som får alle disse menneskene til å rulle med øynene og bable usammenhengende i vei, ispedd et og annet hallelujarop.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Victor er et år yngre enn meg, men har to eldre brødre, som har en finger med i det meste som skjer i Heimdal. Familien er kommet ned fra Finnmark. Herr Pedersen, er som faren min, offiser i den norske handelsflåten. Vi bor i en blokk full av sjømenn. I første etasje, bor det en sveisen dame, mannen hennes seiler også. Det er noe ved henne, som vekker min interesse.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Victor, stopper opp, snur seg mot meg og holder seg for munnen. På scenen står en eldre mann med skjegg, hånden hans hviler på hodet til en voksen dame og han prater i et, mens forsamlingen bryter ut i spontane rop. Noen av menneskene rister svakt, med lukkede øyne, vugger frem og tilbake. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt redd. Det er varmt i teltet, lukten av svette menneskekropper og alle de umotiverte utropene, minner meg ikke om de voksne menneskene jeg har i livet mitt. Jeg drar i armen på Victor og vi toger sakte ut mot det stedet duken er litt løs nede ved gresset.

Ute er det mørkt, og kaldt. Det er antydning til frost på bakken. Vi begynner å gå hjemover, legger teltet bak oss – det gløder i mørket – lyden av menneskemassen følger oss enda lenge. Langt forbi jernbanelinjen vi krysser, før vi passerer matbutikken og Esso stasjonen. Victor, som jeg en gang lurte til å legge tungen på dørhåndtaket på en butikk. Det var ikke tungespissen han stakk bort, men hele den øvre delen av tungen. Det var den gangen det var virkelig kaldt og vi gikk med hjemmestrikkede ullunderbukser. Han fikk panikk, da den ikke løsnet igjen. En tunge rommer mye blod.

 

Fakta:
Historien er så riktig fortalt som det lar seg gjøre førtifem år etter at det skjedde. Det var noe med de menneskene som underkastet seg noe, som lå langt utenfor de gullstjernene jeg samlet på søndagsskolen hver søndag

 …gutta på benken…

Det surkler i skoene. Buksa er gjennomvåt, kleber seg inntil leggene, ikke så veldig vannavstøtende lenger. Regnet kom mens jeg var på vei ned Fløysvingene. Ikke helt i tråd med dagens værmelding, men mer i tråd med Bergen. Det er deilig å se igjen den byen jeg kjenner så godt, det grå, lave skydekket, regnet som  faller og vannet som strømmer ned gatene, trappene og renner ut i Vågen.  Dette er mitt Bergen, slik det alltid har vært – ikke det Bergen jeg har sett de siste tre ukene med sol fra nesten skyfri himmel, folk i kortbukser og t-skjorter på vei opp Stoltzekleivene.

Å spreke Roger - VELKOMMEN!

Å spreke Roger – VELKOMMEN!

Jeg er fornøyd med hvordan livet som pendlerbergenser har startet. Hver eneste uke har jeg opprettholdt målet om å gå «hjemmefra», over Torgallmenningen, forbi Bryggen og alle turistene, oppover mot Stoltzekleivene. Det er ukas høydepunkt. Komme seg ut av kontoret, ut av leiligheten, slite seg oppover alle trappene av naturstein, få hjertet til å pumpe, øke pulsen, gå til melkesyra setter seg i lårene og vite at du liker følelsen av å trene – innenfor visse grenser selvsagt.

Skydekket ligger lavt og grått over byen, når jeg kommer ut blant de høyreiste trærne ved Skansen brannstasjon, fra 1903, den gamle hvite bygningen som våker over byen under seg. Om et par uker, når høstmørket har lagt seg, må jeg frem med hodelykten, for å være sikker på å finne veien «hjem».

Skydekket ligger lavt.

Skydekket ligger lavt.

Etter en varm dusj er det belønning. Et godt måltid og to glass vin på en av Bergens gode restauranter.  Men det vil jeg skrive om en annen gang. Skrive om maten og vinen og gleden av å prate med mennesker, som er genuint interessert i den gode smaken og fusjonen mellom det faste og det flytende. Nå snakker jeg ikke om gutta på benken, men vinkelnerne.
Bergen 24. september 2015

 

Fakta:
Har du lest de andre bloggpostene fra Stoltzekleivene?
Sist gang var med Terje mekaniker. Første blogg om Stoltzen handlet om lukten av Nepal.

 

 

 

 

 

Han der må være spenna gær’n, sa den ene av de to godt voksne mennene, som forsiktig nærmet seg bryggekanten. Caps’n til han som besørget snakkingen var trukket godt ned over øynene, som om den kunne beskytte han mot kulden fra fjorden.

 

Gammel mann i brakkvann.

Gammel mann i brakkvann.

Da jeg hadde svømt rundt en stund og kommet meg opp av vannet igjen, fikk jeg vite at de snart skulle tømme bassenget hjemme. Det begynte å bli litt kaldt å bade ute, bassengtemperaturen var nå nede i tjuesyv grader.


September Swimming Sessions plasker videre ut september. Fredag 11. September var fortsatt temperaturen den samme som en uke i forveien. Det føltes til og med varmere. Jeg dro ned på Mule Varde litt seint, rett før skumringen. Lyset var på vei mot natt og temperaturforskjellen mellom land og vann var liten. Femten på brygga og 16,5 i det mørke vann. Etter en lang dag med vaktmestertjeneste hjemme i huset, gartnertjeneste i hagen og kokeleringer på kjøkkenet, var det deilig å senke legemet ned i den halvsalte fjorden. Fortsetter septembervarmen, vil jeg kanskje greie å skyve prosjektet mitt inn i oktober.

Forrige uke møtte jeg to av tre damer som badet hele fjoråret utenom februar, vannmannens måned, årets siste bad var i begynnelsen av desember. Da handlet det mer om en dipp enn en svømmetur, men de har allikevel presset sin komfortsone mye lenge enn jeg ønsker. Kommer jeg under ti grader, har jeg innfridd mitt beskjedne mål av året.
Porsgrunn 19. september 2015 

Fakta:
Lørdag 19. September var temperaturen nede i 14 grader. Denne helgen vi går inn i nå blir den siste muligheten til å svømme i fjorden i september. For så kommer oktober.