Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts by Roger@

…den rødrutete kokeboken…


Hvis du ikke liker lett stekt kjøtt må du for all del si i fra om det, før kjøttet kommer på bordet. Enhver italiensk restaurant med respekt for seg selv server kjøttet relativt rått. Kjøtt av ypperste kvalitet stekes eller grilles lett på hver side, det vil si ett par millimeter stekeskorpe og en rå-kjerne.

Jeg så den fint dekorerte restauranten da jeg gikk frem og tilbake i Montalcinos hovedgate tidligere på dagen. Der bestemte jeg meg for å spise middag. Lokalet er fint dekorert. Flotte duker på bordene og en god litt høytidelig atmosfære. Vinkartet er omfattende og spesielt godt på utvalgte Brunello-er med mange ulike årganger. Det et har også en del oppføringer fra andre deler av Italia og verden for øvrig. Den kvinnelige kelneren er kledd i sort bukse og vest, med hvit skjorte og yter god service.

En rolig kveld i Montalcino.

En rolig kveld i Montalcino.

Jeg velger en tre retters middag fra menyen etter å ha konsultert litt med kveldens kelner. Forretten er en speltkornrett. God toskansk husmannskost. Fryktelig god på smak, den må være kokt sammen med en velsmakende kraft. Speltkornene er pakket inn i en tynn «spekkduk», kanskje florlette skiver av pancetta? Jeg glemte selvfølgelig å notere det ned. Hovedretten er en tagliata av den hvite toskanske storfe typen Chianina. Etter at kjøttet er stekt, blir det strimlet opp. Kokken drysser litt grovkornet salt på kjøttet og heller lokal olivenolje over, før retten settes på bordet. Til det nydelige kjøttet spiste jeg ovnsbakte poteter.

Tagliata i Montalcino.

Tagliata i Montalcino.

Dessverre tror jeg ikke innehaversken og jeg skiltes som gode venner. Smilet fra tidligere på kvelden var borte og hun så litt mutt og trist ut. Det skyltes ene og alene at jeg ikke likte sjokolade moussen og lot den stå igjen etter å ha prøvesmakt litt. Det er to måter å lage sjokolademousse på. Jeg liker det lette typen, slik Ingrid Espelid lager den – i den rødrutete kokeboken sin – en klassiker i den norske matlitteraturen. Den jeg fikk på bordet i Montalcino var den tunge og kompakte typen. Den liker jeg ikke og spesielt ikke når smakene ikke sitter. Portvinen som fulgte med fra produsenten Noval var heller ikke helt topp – ikke det at jeg har smakt akkurat denne tidligere – men jeg har smakt en del Tawny-er opp gjennom årene, både 10 og 20 år gamle, men denne virket som den var stått litt for lenge. Synd.

Speltkorn med pancetta.

Speltkorn med pancetta.

Forretten var nydelig og hovedretten var veldig god – kun desserten ødela inntrykket fra en koselig kveld alene med Fritz til bords eller under bords. To gode glass Brunello var heller ikke å forakte. Det alene kan jo redde enhver alenekveld.
Montalcino, Italia. 5. februar 2018.
Roger Hardy

Andre poster fra samme reise:
Bedugget formiddag og en lang lur med Linn
En kjellerhistorie

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn

Dette er min favoritt tur, en flott tur der du ikke kunne tro, det var mulig å gå. Nede fra den lille stranden med alle de små steinene, ser det ut som et stupbratt fjell og det er vel det det mer, men som mange bratte fjell, åpner det opp, når du kommer nærme nok.

Le Due Sorelle

Le Due Sorelle

På kysten av den italienske regionen Le Marche, ligger det et fjell – Mont Conero. Det er der turen starter. Om sommeren parkerer jeg på et jorde ved kirkegården, utenfor den nydelige lille byen Sirolo. Utenom sesongen er jordet stengt og jeg parkerer i sentrum, og går mot kirkegården. Der fortsetter jeg videre på en grusvei, opp og ned litt, forbi noen vinmarker og noen hus, en liten olivenlund med eldgamle trær og videre inn på en sti, som etterhvert kommer til utsiktpunktet over alle utsiktspunkt. Der kan du beundre landemerke le Due Sorelle – de to søstrene.

Gutta på tur!

Gutta på tur!

Ved utsiktpunktet er det mulig å stoppe og ta de bildene du trenger til Instagram og Facebook, før du snur og går tilbake. Hvis du ikke er redd for luftige partier, fortsetter du nedover – det er en wire, festet i fjellsiden,  å holde seg i. Jeg har imidlertid kamera i en hånd og Fritz, puddelen i den andre, men det går greit, bare jeg er forsiktig. Fritz er femten år og ikke alt for glad i å gå nedover, når det er bratt. Femten år tilsvarer åtti menneskeår, så det er helt greit.

Det er bare tre – fire steder, hvor det er ekstra luftig, resten er en vanlig sti gjennom små trær, busker og annen vegetasjon. Av en eller annen grunn tenker jeg på Hardyguttbøkene, og Smugler’s Cov, ett navn jeg av en eller annen grunn husker, fra ett av brødrenes mange spennende eventyr. Det er slik jeg tenker på denne stien, en smuglerrute, fra en fjern fortid, når lokalbefolkningen ville unngå pavens skatteinnkrevere eller noe lignende. Le Marche lå lenge under Pavestaten. Vel nede på stranda blir det ett raskt bad, for oss begge, før vi begir oss oppover igjen. Nå går det unna, Fritz trosser alderen og gir på, drar meg med, kun der det er bratt, stopper han og venter på en hjelpende hånd. Bli med oss oppover og få en følelse av turen opp fjellsiden, der ingen kunne tru at nåkon kunne gå!
Sirolo, en gang i august 2017.
Roger Hardy

 

Søndag er jeg klar til dyst igjen. Mac’en er ladet og full av god tangomusikk. Tango har forlengst krøpet inn under huden min og preger hverdagen. Hver eneste dag spiller jeg meg gjennom et titalls låter fra den gylne epoken ispedd, en og annen moderne tolkning av tangoen sjel.

En udødelig kombinasjon: Fresedo - Ray.

En udødelig kombinasjon: Fresedo – Ray.

En gang var det en tangoinstruktør, som mente det ville være best å spille kun instrumental musikk på Milongaene. Han mente sangen var et forstyrrende element, all den tid nesten ingen forstår hva sangen handler om. Vel, sangen har alltid vært tangoens sjel og en viktig del av den gylne epoken fra midten av trettitallet og frem til midten av femtitallet. Tango uten sang blir en fort en kjedelig affære, den menneskelige stemmen tilfører en ekstra dimensjon til musikken, som instrumentallåtene mangler.

På midten av trettitallet tar sangeren ett langt steg frem i rampelyset. Tangoen er i ferd med å få en renessanse. De unge elsker den rytmiske stilen til Juan D’Arienzo, og strømmer til de store dansetilstelningene, og radioprogrammene med levende musikk samler lyttere i tusentall. De mer ambisiøse musikerne ler litt av den harde, rytmiske musikken til D’Arienzo, men den åpner dører og gir arbeid til en generasjon talentfulle musikere, og sangere som briljerer under storhetstiden til tangosangen på tretti- og førtitallet.

Det er mange sangere som etter hvert blir synonymt med enkelte artister. Eksempel på slike enheter er: Francisco Fiorentino – Aníbal Troilo, Ángel Vargas – Ángel D’Agostino, Alberto Echague – Juan D’Arienzo, Ernesto Famá – Francisco Canaro, Juan Carlos Miranda – Lucio Demare, Raúl Berón – Miguel Caló. Det hender, imidlertid, ofte at sangere bytter orkester og i perioder har noen orkester to sangere, og det er ikke uvanlig med duetter. En av sangerne som har satt sitt tydelige merke på flere av de kjente orkestrene er ”tjukken” Alberto Podestá, som synger med Carlos Di-Sarli, Francini-Pontier, Miguel Caló og Pedro Laurenz. Søndag får du høre han synge med Det typiske orkesteret til Pedro Laurenz.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

På søndagens Milonga spiller jeg noen av de nevnte sanger – artist kombinasjonene, men også andre. En av mine favoritter er kombinasjonen Ray – Fresedo. Det er mange ulike stiler, men den delikate fraseringen til Roberto Ray passer Osvaldo Fresedos musikk som hand i hanske, en sanger som nydelig vekter sin stemme opp mot musikken. En annen udødelig kombinasjon er Miguel Caló og Raul Berón, en sanger plateselskapet opprinnelig ikke ønsket, men som med sin første innspilling sammen med Calós orkester, tok publikum med storm og sikret seg en plass i tangoens ”Hall of Fame”.

(Alma de Bohemia av Roberto Firpo og Juan Andrés Caruso)
Peregrino y soñador,
cantar quiero mi fantasía
y la loca poesía que hay en mi corazón,
y lleno de amor y de alegría,
volcaré mi canción.

Siempre sentí la dulce ilusión,
de estar viviendo mi pasión.

Pilgrim og drømmer,
jeg vil synge fantasien min
og den gale poesien i mitt hjerte,
full av kjærlighet og glede,
gjennom min ærlige sang.

Alltid kjente jeg den søte illusjonen
av å leve ut mitt begjær.

(fritt oversatt en lørdag formiddag, en smule tilpasset en fri tolkning).

Kilder: 

Todotango.com

Riding with Fritz

Riding with Fritz

Snuten snuser, stikker langt ut av sidevinduet på bilen, der den suser langs den smale snarveien, forbi jorder med solgyllent gress. Vibrerer intenst. Suger til seg de varme luktene fra et landskap, som knapt har kjent vann på seksti dager. Øynene siger halvt igjen. Luggen strykes bakover. Turbulensen følger bilens bevegelse, der den snor seg innover i landskapet. Ørene skjelver, flagrer, bringer tankene hen på sommerfuglenes fargerike vinger. Fritz nyter luktene, som virvles opp av kjøretøyet, minnene fra hans barndoms Spania. Snart femten år. Har aldri vært hjemme på Den hvite kysten, siden han forlot den i en vinrød stasjonsvogn, sommeren 2003.

Fjorten år siden, en veterinær skrev rød på hårfargen i passet – pelsen er solbleket. Litt hvitt blander seg med det rødlige, lyse striper langs ørene – årene krever sitt. I det bilen når bunnen av en slak bakke og vender oppover, løftes ørene igjen av vindens varme vinger.

15. august 2017, La Provincia di Fermo
Roger Hardy

Andre Fritz poster:
Fritz til fjells!
Gamle hunder
Mitt daglige brød

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

Lundetangen Pub, stopp to på Østlandsturneen 2017.

Lundetangen Pub, stopp to på Østlandsturneen 2017.

En lørdag formiddag spilte Tor Ærlig og Detektivene i levende live på Lundetangen Pub. En god konsert med full trøkk og gode tekster av et lokalt band ute på Østlandsturne. Kvelden i forveien hadde de spilt i Stavern, men energien var med til Skien og en flott konsert. Dette er utdrag av to låter fra 1. april konserten i Skien.

Porsgrunn 12. april 2017
Roger Hardy

Annen post med Tor Ærlig:
Konsert i Brevik.

 

Enrique Cadícamo_01

Poeten Enrique Cadícamo. Tangoens Pablo Neruda.

Kom og dans eller bare lytt til min siste DJ-spilling på Furuheim. Søndag drar jeg frem tre av de fire store fra tangoens gullalder. Det blir musikk fra 1938 og frem til 2014. Tango, vals og milonga. Fra Francisco Canaro til Amores Tangos. Søndagens sett åpner med Carlos Di Sarli. Hans oppfordring er krystallklar: Bailemos – La oss danse!

Bailemos
como antes, cariñito,
abrazados, bien juntitos,
sólo un alma entre los dos…
Bailemos

La oss danse
som før, kjære
omslynget, tett sammen
bare en sjel mellom oss to
La oss danse.

(Relativt fritt oversatt, slik jeg føler sangen, når jeg lytter til Mario Pomars stemme).

Hovedtyngden av søndagens låter kommer fra femtitallet. De siste delen av den gyldne perioden, som varte fra 1943 til 1955. Et drøyt tiår, som av en eller annen merkelig grunn sammenfaller med Peronismens storhetstid, i Argentina. En tid hvor parlamentarismen ble tilsidesatt, etter et militærkupp i 1943 og Juan Perón var de facto diktator, frem til han ble avsatt i et nytt kupp i 1955.

Fra 1954 kommer Francisco Lauro med en innspilling av tangovalsen Luna de Arrabal fra 1934 med tekst av Enrique Cadícamo, som for øvrig er tekstforfatter på minst fire av søndagens låter – én av tangoens fremste poeter.

Når tangotekster oversettes kan de lett bli litt korny, men sett i samtidens sosiokulturelle lys, er de ofte romantiske og poetiske, men det handler definitivt om en forgangen tid:

Muchachos, vamos que la luna quiere oír
la serenata pintoresca de arrabal…
la noche es tibia, duerme el barrio y es zafir
el cielo lleno de estrellitas de cristal…
¡Muchachos pronto! que es tan bello saludar
a la novia que duerme inocente…

Gutter, kom igjen, månen vil gjerne høre
den pittoreske sangen fra utkanten av byen…
natten er varm, nabolaget sover, safir farget er himmelen, full av små krystallstjerner.
Gutter, kom igjen! Det er vakkert å hilse sin kjære, i hennes uskyldsrene søvn.
(eller noe slikt, i en rask gjendiktning…for meg er det alltid vakrere på spansk).

Første søndag i april spiller jeg forhåpentligvis for våryre dansere mellom furuveggene på Furuheim. En kveld jeg også sier farvel til tango DJ-ing.
29. mars 2017
Roger Hardy

Hva gjemmer seg bak termen: La Orquesta típica?

Alle de store tangoutøverne spiller med sitt Orquesta típica. Spiller de alle med det samme orkesteret? Selvfølgelig ikke. Hver bandleder har sitt eget orkester. Termen Orquesta típica brukes over hele Sør-Amerika, men instrumentbesetning avhenger av om vi er på Cuba eller ved Río de la Plata.

Et typisk tango orkester.

Et typisk tango orkester av den litt store typen – 15 mann.

I Argentina brukes det om et tangoorkesteret, som vanligvis består av åtte til tolv personer. Aníbal Troilo debuterte som bandleder, i 1937, med syv medmusikanter og en sanger. De var tre på bandoneon; tre på fiolin; en pianist; en kontrabassist og sangeren Francisco Fiorentino.

Tre år senere, var Troilos typiske orkester utvidet til elleve musikere og to sangere. Troilo, som selv spilte bandoneon, hadde nå utvidet til fem bandoneonister, blant dem en musiker som skulle utfordre musikkformen, og terge på seg alle som allerede hadde bestemt hva tango skulle være – Astor Piazzolla.

Troilo, bandoneist, bandleder og kompositør.

Troilo, bandoneist, bandleder og kompositør.

Troilo regnes som en av de fire store, én av de aller mest inflytelsesrike innen tangoens historie. Han gjorde seg bemerket både som bandleder, musiker og kompositør, en leder som ofte fikk ut det beste i sine musikere og sangere.

De hadde alle sine typiske orkestre: Juan D’Arienzo, Francesco Canaro, Osvaldo Pugliese, Rodolfo Biagi og alle de andre. Antallet musikere og sangere varierte, men grunnbesetningen var ofte lik i La Orquesta típica.

Porsgrunn 25. februar 2017
Roger Hardy

 

Ps. I begynnelsen, på slutten av attenhundretallet, tiden før det typiske orkesteret, var det noen ganger en duo eller en trio, som spilte musikken sin – og ofte spilte de på bordeller.

Bakgrunnsinformasjon: 
http://www.todotango.com/historias/cronica/444/Orquesta-Tipica-Anibal-Troilo/